Anonym bestemor

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Nylig kom beskjeden fra Helse Sør-Øst om at de ikke ville fornye avtalene til 12 ideelle og to kommersielle aktører innen rusbehandlingsfeltet.

Jeg er bestemor til en ung mann på 25 år som ruser seg. Han er mitt gull, og jeg er så redd for å miste ham.

Vi merket endringer da han begynte på ungdomsskolen. Det var ny skole, nye medelever og nytt miljø. Han mistet gradvis kontakten med sine gamle venner mens han strevde med å komme inn i det nye skolemiljøet. Han fortalte selv at det var som om han var blitt usynlig og opplevde nok mer og mer å stå utenfor. Skolen gjorde ingenting for å hjelpe til.

På videregående skole gikk det greit det første året, men så begynte han å endre væremåte, han skulket skolen og vi forsto etter hvert at han ruset seg. Han var tilsynelatende likegyldig og brydde seg ikke om at «vennene» hans ramponerte og stjal fra familien hans hvis han var alene hjemme og hadde fest. Han droppet etter hvert ut av videregående og hadde bare noen småjobber innimellom.

Det ble etter hvert mer og mer klart for oss hvor mye han egentlig strevde og han skjønte etter hvert selv at han trengte hjelp. Det var imidlertid en stor jobb å få han inn i hjelpesystemet. Selv om han var motivert for å ta imot hjelp, hadde han stadig dragningen til rus, han uteble fra samtaler med ruskonsulent, timeavtaler med fastlegen osv.

Det siste året har han endelig fått hjelp fra psykiatrisk avdeling ved sykehuset med jevnlige samtaler med psykolog samt en kort innleggelse. Gode folk i det lokale hjelpesystemet, som kommunal ruskonsulent, spesialisthelsetjenesten og Nav har samarbeidet med barnebarnet mitt om å legge en plan for et opplegg som kan hjelpe han videre i livet. I planen inngikk det et opphold på en institusjon, og i sommer fikk han beskjed om at han var innvilget et opphold på et Tyrilisenter. Både han og familien var kjempeglad og så på dette som en unik mulighet til å komme inn på et nytt spor.

Så skjedde det som ingen av oss i vår villeste fantasi hadde tenkt på. Han fikk telefon fra Tyrilisenteret om at han ikke kunne komme som avtalt, da de ikke hadde fått fornyet avtalen med Helse Sør-Øst. Denne beskjeden kom som et sjokk på hele familien, og han gikk helt ned i kjelleren. Det var bare flaks at det ikke ble et overdosedødsfall den dagen.

Nå prøver vi å løfte han opp av grøfta. Vi prøver å være positiv når vi snakker om at han vil få tilbud et annet sted, men det er vanskelig når ingen av oss vet hvor han kan få et tilbud og når.

Regjeringen har tidligere sagt at psykisk helse- og rusfeltet skal prioriteres. Vi som er direkte berørt, føler at det er det motsatte som skjer nå.

Det er et gammelt ordtak som sier «vi vet hva vi har, men ikke hva vi får». Det er godt kjent at behandlingsstedene som ikke får fornyet avtale kan dokumentere god kvalitet. Da oppleves avgjørelsen som er tatt desto mer underlig.

Avgjørelsen til Helse Sør-Øst har vanskeliggjort livene til de mange som nå står uten tilbud om behandling. Avgjørelsen har i tillegg fått store konsekvenser både for pårørende og for det kommunale hjelpeapparatet som nå må prøve å finne nye behandlingstilbud til brukerne.

Jeg kjenner en stor utrygghet når jeg tenker på fremtiden for barnebarnet mitt. Jeg håper så inderlig at han kan få den hjelpen han trenger og selv ønsker.