Liv Eli Gaup, RVTS Nord, Solveig Bergman, NKVTS, Margunn Bjørnholt, NKVTS / VID vitenskapelige høgskole, Mona Kiil, NKVTS / Kiil Antropologisk Praksis og Anna Gundersen, RVTS Nord

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Som ordtak så fester også stereotypier og forforståelse seg når man gjentar dem ofte nok. «Taushetskultur» er et begrep vi nesten instinktivt setter med likhetstegn til den samiske befolkningen. Er begrepet taushetskultur til hjelp for å forstå den samiske befolkningen? Eller bremser en for ukritisk bruk av begrepet arbeidet med forebygging og avdekking av vold og overgrep?

Hjertespråk

Hva vi sier når vi snakker om vanskelige temaer som vold og overgrep, og hvem vi sier det til kan spille en stor rolle. Hva om personen ikke er taus, men ikke blir hørt eller forstått?

At en ikke blir forstått av hjelpeapparatet, er noe som blir tematisert i NKVTS sin nye rapport (Bergman, S., Kiil, Bjørnholt & Ruud, 2025). Det er viktig at vi snakker om muligheten for at hjelpeapparatet ikke fanger opp dem som ber om hjelp, når de blir utsatt for vold og overgrep.

Når det gjelder det samiske språket så blir ord og begrep utfordrende. Ord for å forklare vold, overgrep og kroppen er mangelfulle. Samiske ord som for eksempel beskriver kropp, blir for grove til at man ønsker å si ordene høyt.

Hvordan skal et barn klare å fortelle at hen utsettes for vold, om vi ikke har gode aldersadekvate ord?

Det betyr ikke at vi ikke skal snakke om kropp og grenser. Barn og unge må få kunnskap og kompetanse om kropp, grenser, vold og overgrep. Vi må bare tilpasse opplæringen til alder.

Men hva om den samiske hjelpersøkeren forsøker å formidle at hen blir utsatt for vold eller overgrep, men hjelperen ikke forstår det?

Mange argumenterer med at samer kan norsk. De aller fleste samer kan ofte norsk. Men for mange kan det være lettere å bruke sitt hjertespråk for å snakke om det vanskelige. Når en må fortelle om det vonde på et annet språk, er det fare for at en ikke får formidlet erfaringene sine på en god nok måte. Nyansene kan forsvinne, og da er det ikke gitt at mottakeren forstår budskapet. Rapporten viser også at det for noen er utfordrende å snakke om traumatiske livshendelser på samisk. Det norske språket kan gi distanse som muliggjør fortellingen deres. Språkvalg kan være avhengig av situasjon og samtaletema. Det er viktig at de utsatte selv får velge språk.

Redsel for å krenke

Når vi skal jobbe med vold og overgrep blant den samiske befolkningen, er det viktig at vi ikke låser oss fast i forståelsen av taushetskultur.

En annen utfordring er at hjelpeapparatet kan få berøringsangst. Særlig de fagpersoner som ikke er samiske, kan opptre altfor forsiktig i møte med den samiske befolkningen. Men dette kan også gjelde hjelpere som selv har samisk bakgrunn.

Mange hjelpere tør ikke å spørre når en magefølelse eller en bekymring om vold og overgrep oppstår. Dette gjelder ikke bare i møte med den samiske befolkningen. Når den som søker hjelp er samisk kan hjelperen, på grunn av en forforståelse om taushetskultur, oppleve en slags redsel for å krenke. Hjelperen tør ikke spørre fordi en tenker at den samiske befolkningen er taus og ikke snakker om vanskelige ting.

Det betyr ikke at hjelperne savner kompetanse. Hjelperne er kanskje gode i sitt fag, de er gode på kultursensitivitet og de vet godt at å snakke om vold og overgrep er vanskelig for de fleste. Det kan bety at de har hørt om taushetskultur, og som velmenende hjelpere vil de passe seg for å ikke krenke eller skremme.

Når hjelpere eller andre personer rundt ikke spør direkte om vanskelige temaer, kan det også handle om at en er redd for svaret. Eller at en ikke har hatt tid eller den kunnskap som trengs for å bygge tilliten som bør være til stede for å spørre om sensitive ting.

Taushetens kompleksitet

Årsakene til at mange som har opplevd vold lar være å oppsøke profesjonell hjelp kan være komplekse. Et tradisjonelt ideal som samiske kvinner og menn forventes å leve opp til er å ikke vise svakhet, men å være herdet og klare seg selv. Kan dette bidra til å gjøre det vanskelig å snakke om vold og overgrep?

Taushetskulturen kan også handle om lojalitet til familie og slekt. Små samiske lokalsamfunn er bundet sammen gjennom felles tradisjoner og sterke familierelasjoner. Storfamilien gir støtte og styrke, men kan også inkludere mekanismer som fører til en trivialisering av overgrep og en taushet om voldens konsekvenser.

Det å bryte lojaliteten og fortelle kan være utfordrende. Deltakerne i forskningsprosjektet forteller om en sterk tilhørighet og lojalitet til det samiske fellesskapet, til tross for at de også hadde opplevd vold og overgrep. Dette bidro til vanskeligheten med å fortelle. Dette gjaldt særlig de eldre deltakerne.

Historiske perspektiver må tas med i betraktningen. Kunnskap om fornorskningsprosessen øker vår forståelse av de langsiktige innvirkningene av historiske traumer. Marginaliserte grupper har ofte ikke en stemme. Den med makt, i dette tilfellet de norske myndighetene, har undertrykt den samiske befolkningen i lang tid. Undertrykkelsen kan ha ført til at mange samer opplever at de må være stille, at de ikke er gode nok. Der tilliten til myndighetene fra før av er lav, kan det å ikke bli forstått av hjelpere medføre skam og en følelse av ydmykelse.

Er tausheten i ferd med å brytes?

NKVTS sin rapport bekrefter at voldsutsatte samer ofte opplever barrierer for å ta kontakt med hjelpeapparatet eller politiet. Studien viser likevel til en positiv utvikling. Flere samiske miljøer har mobilisert til gransking av overgrepssaker. Dette har resultert i en engasjert debatt om hvorfor vold og overgrep så ofte holdes skjult og hvordan volden skal forebygges og motvirkes.

Mye har skjedd på senere tid. Temaet oppmerksommes i nasjonale strategi- og styringsdokumenter og i Sametingets handlingsplan mot vold og overgrep. Vi har fått nye tiltak og innsatser på voldsfeltet. Men det er ikke bare opp til myndighetene å forebygge og finne løsninger. Den samiske befolkningen må selv få fortelle om hvilke tjenester og hva slags kompetanse man trenger. 

Et eksempel på innsats på voldsfeltet er Samarbeidsforum vold og overgrep i samiske samfunn, koordinert av RVTS Nord. Forumet har i dag omtrent 70 deltakere med representanter fra kommuner, statsforvaltere, ulike kompetansesenter med mange flere. Dette forumet gir ulike tjenester mulighet til å bidra i arbeidet med forebygging av vold og overgrep.

I dette arbeidet må mange samarbeide og medvirke. Vi har troen på at jo flere vi er, jo bedre kan vi jobbe for alle som utsettes og berøres av vold og overgrep i samiske samfunn.

Det tar tid å forebygge og avdekke vold og seksuelle overgrep i alle samfunn. I arbeidet med å bekjempe vold og seksuelle overgrep blant den samiske befolkningen skal vi ha flere tanker i hodet, slik vi har skissert i dette innlegget.

Særlig det siste tiåret er det gjort en god og viktig innsats. Med forsiktig optimisme kan vi kanskje stille oss spørsmål om tausheten er i ferd med å brytes?