Bjarne Krogh Øvrelid, Dagny Adriaenssen Johannessen og Kenneth Arctander, styremedlemmer i Foreningen for sosialpolitisk arbeid

Stakkars Nav og stakkars brukere! Vi snakker om et velferdspolitisk konfliktområde som nekter å legge seg til ro. Nå er det arbeidsavklaringspengene (AAP) klokkene ringer for. Debatten er et godt eksempel på forvaltningsreformens begrensninger, innebygde motsetninger og forventninger det i skrivende stund er umulig å innfri.

AAP-perioden er redusert fra fire til tre år, og vilkårene for forlengelse er strammet inn. Dette skjer fordi det har gått for langsomt med avklaringen av brukernes status, om de skal ut i arbeid eller over på trygd. Evalueringene viser at brukerne har fått for dårlig oppfølging til at tilstrekkelig mange kom i jobb. Likevel er det rammene rundt tiltaket, ikke oppfølgingen, som strammes inn. Direktorat og politikere ber forskere være konstruktive: «Kom med noe som virker og la oss ta det derfra». Dersom vi skal drive godt sosialt arbeid, trenger vi først en avklarende diskusjon om hva som egentlig er problemet.

Vi kan gå med på at oppfylling av samfunnskontrakten er en uunngåelig forventing; voksne mennesker skal leve av eget arbeid. Det vi har større problemer med er å se lønnsarbeid som en effekt av forvaltningsreformen og tiltakene som er tenkt å øke sysselsettingen. AAP-problemet illustrerer dette. I utgangspunktet ser det ut til å være et ressursproblem. Om veilederne bare hadde tid til å følge opp den enkelte bruker. Ja, hva da? Tett individuell oppfølging er en diffus og åpen intensjon. Et spørsmål er hvordan og hvor ofte veilederen må ta kontakt, bistå, hjelpe og motivere. I forlengelsen av dette perspektivet ser vi stadig tydeligere konturene av forsknings- og praksisfeltets arbeidsinkludering, for eksempel ved at Jobbspesialisten lanseres. Jobbspesialisten skal fungere som en forhandlende, koordinerende og oppfølgende instans i forsøk på å inkludere mennesker som har falt ut av arbeidsmarkedet eller aldri har vært der. Denne tilnærmingen er en mer offensiv variant av tradisjonell arbeidsinkludering hvor en forsøker å gjøre brukere i stand til å mestre arbeidslivets krav før sysselsettingen kan finne sted.

Det er lett å se for seg at en ny forvaltningsoptimisme vil kunne vokse fram fra denne retningens offensive retorikk. Men om en tenker seg at sysselsetting først og fremst er en effekt av forholdet mellom arbeidstakernes forutsetninger og arbeidsmarkedets krav, blir dagsorden radikalt annerledes. Systembetingelsene for å sysselsette utsatte grupper, med psykosomatiske problemer og manglende kvalifikasjoner, er på et historisk lavt nivå. Ifølge det svenske Reforminstitutet ser det ut til at inntil 200.000 jobber ble automatisert bort i Norge fra 2009 til 2014. Økte effektivitetskrav, konkurranseutsetting, fri flyt i EØS og finanskapitalens skjerpede grådighet preger virkeligheten. Dersom vi tar dette innover oss, gis det lite rom for ideen om den filantropiske bedriftseieren som forhandlingspart i inkluderingsprosjektet. De finnes, men de løser ikke problemet. Det er derfor uføretrygd stadig oftere framstår som årsak til at folk går ut av arbeidslivet. Dessverre er det også av slike grunner at AAP heller ikke er en løsning på problemet med å realisere arbeidslinja.

Forholdene vi har nevnt framstår for oss som de underliggende årsakene til at antall personer på uføretrygd øker. Det er 340.000 personer på uføretrygd i Norge i dag. Dersom vi tar med alle som er helt eller delvis er uten jobb og mottar ytelser fra folketrygden, er vi oppe i 600.000. Inkluderer vi i tillegg de som mottar sosialhjelp nærmer vi oss 700.000 personer. Vi kan fort bli enige om at en ikke har løst noe problem ved å overføre brukere fra AAP til uføretrygd eller sosialhjelp. Men AAP illustrerer forvaltningens dilemma: Et ambisiøst mandat uten reell styring med systembetingelsene. Mange tiltak risikerer å fremstå som måtelig vellykka kompensasjon for effektene av et mer brutalt arbeidsmarked.

FO kritiserer Nav for å usynliggjøre sosionomer. Et annet viktig spørsmål er hva sosialt arbeid skal gjøre i Nav. Sosialarbeidere skal ivareta de svakeste gruppenes interesser, de skal ikke i utgangspunktet føle seg forpliktet til å tilpasse alle mennesker til et hvilket som helst arbeidsliv. All tilgjengelig dokumentasjon tyder på at det er gruppene med lavest sosiokulturell status som rammes hardest og blir syke i dagens arbeidsmarked. Det er følgelig ikke gitt at det bør være sosialarbeiderens viktigste oppgave å forhandle alle utstøtte tilbake til arbeid. Det er i det hele tatt nokså merkelig å konstatere at en aktivitet som i en samfunnskritisk tradisjon blir karakterisert som fremmedgjørende, utbyttende, nedbrytende og sykdomsfremkallende i dagens retoriske innpakning fremstår som paradiset, som alle tings mål og middel. Og hvem har egentlig spurt de utstøtte? Dette er samfunnselitens inkluderingsprosjekt. Hva får samfunnsforskere til å utbryte at alle har behov for å være en et «tannhjul i samfunnsmaskineriet»?

Vi mener at alle har behov for å være inkludert i et forpliktende moralsk og aktivt sosialt fellesskap. Men dette må ikke nødvendigvis være arbeidslivet. Et prosjekt hvor sosialt arbeid fungerer som tilretteleggende for gode sosiale fellesskap i aktive lavterskeltilbud er både mer realistisk og givende i pakt med sosialt arbeids kjerneverdier. Samtidig må vi kjempe for at personer som ikke er i arbeid heller ikke skal havne i en helseskadelig lavinntektssituasjon slik de gjør i dag.