Kenneth Arctander Johansen, daglig leder RIO, en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I 2020 hadde vi de høyeste overdosetallene på 20 år. LAR-pasienter går til massesøksmål mot staten for menneskerettsbrudd. I ruinene av den havarerte rusreformen utspiller det seg en rettspolitisk skandale der politiet er anklaget for systematisk maktmisbruk mot rusbrukere.

Professorene Helge Waal og Thomas Clausen gir norsk ruspolitikk tommel opp i Aftenposten. De foreslår mindre justeringer i tiltaksapparatet og systematisert bruk av påtaleunnlatelser. De innrømmer varsomt at politiet har behandlet brukerne trakasserende, men understreker viktigheten deres som hjelpere. Ruspolitikken ble utformet i forrige århundre og bygget på at helse- og sosialvesenet har hovedrollen i å begrense og avhjelpe rusproblemer. Norge har ikke satset på straff, hevder de.

Jeg har et par ting å bemerke når det gjelder denne historien om rusfeltet. Og jeg vil ta innføringen av den nederlandske tukthusmodellen i Norge som utgangspunktet mitt. I en artikkel i Nordic Studies on Alcohol and Drugs undersøkte jeg og kollegaene mine praksiser tilbake til et Danmark-Norge som opplevde økende antall tiggere i byområdene på 1700-tallet. Myndighetene ville skape et konkurransedyktig land ved å kutte utgifter og generere profitt. For å knytte fattigfolk til produksjonen, strammet man inn fattigforsorgen og satt inkvisisjoner til å skille uverdige fra verdige fattige. Blant førstnevnte finner vi drukkenbolten som ble sendt til tukthuset for å disiplineres og settes i arbeid. De syke skulle hjelpes.

Dette greide man aldri og tukthusene ble utover 1800-tallet til fengsler og kommunale arbeidshus tok over oppgavene. De som hadde henfalt til drukkenskap og som ikke sørget for seg selv, ble tvangsplassert og sanksjonert om de var late eller brøt husreglene. For eksempel ved bruk av isolasjon i mørk eller lys celle.

Mot slutten av 1800-tallet ble disse tiltakene og fattiglovene vurdert som utilstrekkelig til å løse løsgjengerproblemet. Hardt tvangsarbeid over tid måtte til og vi fikk Løsgjengerloven i 1905. Logikken var at dersom du var løsgjenger måtte du være kriminell for å greie deg. For å rettferdiggjøre innelåsing, definerte man tvangsarbeid som disiplinerende behandling, ikke som straff. Sånn kunne man håndtere drukkenskapen. Som fattig og full på offentlig plass, kunne man låses inne i månedsvis.

Etter avholdsbevegelsens store tap med legaliseringen av alkohol i 1927, ble det etablert edruskapsnemnder som skulle få fattige alkoholikere til å slutte å drikke. Nemndene kunne igangsette undersøkelser, beslaglegge penger og foreslå tvangsbehandling. Til å begynne med måtte tvang besluttes av domstolene, men etter at AP dannet regjering i 1935, ble lov om edruskapsnemnder revidert sånn at nemnda selv kunne vedta tvangsbehandling fra 1939. Flere fattige alkoholikere ble sendt på alkoholistinstitusjoner som deretter innførte arbeidsplikt, sanksjoner og isolasjons-celler ved institusjonene.

Det var oppå dette apparatet at narkotika ble inkludert i edruskapsloven, og Statens Klinikk for Narkomane (SKN) etablert i 1961. Den skulle motvirke stigma ved å gjøre den narkomane til pasient. For å forhindre innførsel av stoffer til klinikken benyttet man seg blant annet av vaginale og anale undersøkelser av pasientene. 70-tallets kollektivbevegelse bør ses som en kamp mot medisinernes autoritære stil. Men samtidig gikk politiet til verks mot ungdommene i Slottsparken, og politikerne vedtok stadig strengere narkotikastraffer.

Tvangsarbeidet som hadde pågått siden begynnelsen av århundret, fikk kritikk for å være i strid med menneskerettighetene og bestemmelsene om offentlig beruselse ble fjernet fra Løsgjengerloven. Arbeidsleiren på Opstad ble dermed lagt ned i 1970.

Loven ble først foreslått opphevet i 2004. Samme året fikk rusavhengige pasientrettigheter. Sosialminister Ingjerd Schou brukte slagordet «fra Plata til Rikshospitalet» om denne reformen, samtidig som politiet gjennomførte storstilte aksjoner mot nettopp Plata. Bøtesatsene for å være i besittelse av 1–2 brukerdoser i sentrum var fram til 2019 inntil ti tusen kroner, og Politiloven blir brukt for å bortvise personer. Brudd på bortvisningsvedtak betyr bot eller fengsel.

På bakgrunn av dette er jeg uenig i at det går en utviklingslinje basert på hjelp gjennom rusfeltets historie. Jeg mener at mellom det 18. og det 21. århundre, har myndighetene innført kontrollstrategier understøttet av medisinske argumenter samtidig som samfunnet vårt har utviklet mer liberale diskurser.

Mens drukkenbolten var sterk og skulle tuktes under 1700-tallets merkantilisme, var alkoholikeren syk og måtte frigjøres med tvang utover 1900-tallet. Brukere av ulovlige rusmidler har fått pasientrettigheter og blir straffet, strippet og krenket.

Fjerningen av uønskede (og fattige) mennesker fra det offentlige rom har stått sentralt i arbeidet med utviklingen av lovverk og etablering av institusjoner. Her har både politi og helsepersonell bidratt – en form for helsejustis som Waal og Clausen har tatt til orde for lenge.

Rusreformen var et skritt i riktig retning. SERAF kjempet imot. Derfor er det rimelig at de stiller spørsmålet: hva nå?

Svaret på det er ikke romantisering av historien og puslete justeringer i tiltaksapparatet. I første omgang trenger vi en ruspolitikk som er forankret i menneskerettighetene, og som er anbefalt av FN.

Vi trenger reform.