Jeanette Pedersen, tidligere barnevernsarbeider, nå Ph.d.-stipendiat, Fakultetet for samfunnsvitenskap, Nord universitet

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

«Jeg tror jeg skal jobbe litt i barnevernstjenesten først, for å få litt erfaring», svarte en student som hadde praksis i barnevernstjenesten på spørsmålet om hva hen tenkte å gjøre etter endt studieløp. Studenten la til at hen egentlig ønsket å jobbe et annet sted enn i det kommunale barnevernet, men at det kunne være et greit sted å starte. Som fersk sensor i vår for emner innen bachelor i barnevern har jeg også lest lignende uttalelser hos studenter når de reflekterer over sin kommende profesjonsrolle. For noen dager siden kom jeg over et innlegg på en Facebook-gruppe hvor barnevern diskuteres blant fagfolk, studenter og andre interesserte. Her spør en student som snart er ferdig med studieløpet om råd for hvor hen burde begynne å arbeide for å få erfaring innen sosialt arbeid. En av svarene fra de mer erfarne barnevernsarbeiderne i gruppen var at hen kunne få seg god erfaring ved å begynne i barnevernet. Mitt spørsmål er da: Barnevern er et kjekt sted å starte for hva? Og min soleklare mening er: Nei, du skal ikke starte som ny i barnevernstjenesten for å få erfaring.

Barnevernstjenesten har et av samfunnets mest komplekse mandat. Arbeidet krever tverrfaglighet, og med muligheten for myndighetsutøvelse stiller det sammenlagt store krav til barnevernsarbeideren. Flere utredninger og undersøkelser de siste 10–15 år peker på at barnevernstjenesten, som i andre helse- og velferdstjenester, trenger økt spisskompetanse (NOU 2009:8; Universitets- og høgskolerådet, 2016). Dette i tillegg til kritikk mot og utfordringer i flere deler av barnevernets arbeid. Det har vært et uttalt behov for et bedre barnevern over flere år, og gjennom den nye barnevernsreformen som trådte i kraft 1. januar i år (Prop. 73 L (2016-2017)) kommer også historiens største kompetanseløft innen det kommunale barnevernet. Det vil fra neste år bli lovfestet krav til kompetanse for arbeid i tjenesten, i tillegg til krav om relevant mastergrad fra år 2031. Mye skjer, og har skjedd, på barnevernsfeltet, og det stiller krav til ansatte som skal arbeide i tjenesten. Dette er ikke en arbeidsplass man kommer til hvor alt er «ferdig» og hogd i stein. Dette er en arbeidsplass som krever fleksibilitet, omstillingsevne og at du kontinuerlig oppdaterer deg innenfor fagfeltet. Slik er det selvsagt også innenfor andre fagfelt og arbeidsplasser.

Som ansatt i barnevernet skal du også kunne stå i kritikk som stadig rettes mot tjenesten, og ofte også mot deg som profesjonell. Kritikken mot barnevernet er ikke bare basert på tilsyn, avvik og utredninger, men kritikken rettes i stor grad gjennom media og reportasjer – ofte hvor enkeltsaker formidles. I media fremstilles barnevernet gjerne i negativ ordelag (Stang, 2007, 2018), og man har de siste årene også lest artikler om barnevernsarbeidere som står fram og forteller om trusler de har mottatt privat (Henriksen & Holm, 2018; Nordby et al., 2016) noe som medfører at arbeid i barnevernstjenesten kommer med noen særskilte yrkesrisikoer. Det kommer belastninger, risikoer, med jobben – og mange er utenfor din kontroll. Ved å fremstille tjenesten som et «ok startpunkt» for en videre karriere innen en annen tjeneste, har man både misforstått barnevernstjenestens arbeid, ens egen rolle som kommende barnevernsarbeider, og man bidrar potensielt til unødvendig turnover i en tjeneste som så langt det lar seg gjøre burde være preget av stabilitet for barna og familienes skyld – og også for de som arbeider i tjenesten.

Det handler ikke om man har ingen, lite eller mye erfaring, det handler om holdningen til barnevernsarbeid. Jeg er helt enig i at man bygger mye erfaring, gjerne på kort tid, som ansatt i barnevernstjenesten. For å eksemplifisere: Mange starter som barnevernsarbeider i starten av tjueårene, med liten erfaring fra annet arbeid og kanskje livet generelt, og blir dyktige fagfolk i samspill og veiledning med dyktige kollegaer. Det er altså ikke alder, arbeids- og livserfaring jeg problematiserer her. Det er holdningene man har til barnevernstjenestens arbeid når man, på bakgrunn av lite arbeids- og livserfaring, tenker at «jeg tror jeg skal jobbe litt i barnevernstjenesten først.» Jeg finner det paradoksalt at noen tenker å starte i en av de mest krevende jobbene for å bygge erfaringer til langt mindre krevende jobber, jobber som ikke har samme komplekse mandat som barnevernet, som ikke har muligheten for myndighetsutøvelsen som barnevernet har, og jobber hvor man ikke nødvendigvis kommer så nært andre menneskers mest sårbare og private sfære; mennesker i krise, familieforhold og vurderinger av foreldres omsorg for barna.

Jeg mener, gjennom erfaringer fra eget studieløp og yrkeserfaring, at de aller fleste som søker seg til arbeid i barnevernstjenesten har et ønske om å jobbe i barnevernet. Men, jeg mener at alle – utdanningsinstitusjoner og praksisfeltet – vil tjene på å formidle tydelig at arbeid i barnevernstjenesten ikke er det beste alternativet for å bygge erfaring. Hvor utbredt holdningen om å bruke arbeid i barnevernstjenesten som springbrett til langt mindre krevende jobber, vet jeg ikke. Det holder for meg at jeg har kommet over noen. Det er antakeligvis slik at de fleste studenter og nyutdannede er bevisste de utfordringene som følger med arbeid i barnevernet. Men jeg erfarer at vi må bli enda flinkere til å formidle hva arbeid i barnevernstjenesten faktisk er og hva som forventes av en barnevernsarbeider.

Jeg hevder på ingen måte at man ikke skal kunne starte som «ny» i tjenesten for senere å finne ut at dette ikke var noe for en likevel, og slik gå over til et annet felt. Alle må være «ny» i barnevernstjenesten en gang, og mange av disse velger å bli i tjenesten over år, mens andre finner at dette ikke var det man ønsket likevel. Slik er og må det være, både innenfor barnevern og andre steder. Jeg finner holdningen til arbeid i barnevernstjenesten problematisk. Er ikke det en baklengs tankegang å tenke at man skal starte i barnevernstjenesten for å bygge erfaring?