Anne Malerbakken, forskningsassistent ved Oslo universitetssykehus og erfaringsformidler 

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. 

Liv Monika Skjervik tok sitt eget liv mens hun var under barnevernets omsorg. Historien om hvordan hun ble kasteball mellom barnevernet og helsevesenet ble fortalt i Aftenposten sist helg. Historien om den 18 år gamle jenta vekker oppsikt og tegner et bilde av et system som ikke virker. Den er dessverre langt fra unik. For mange av barnevernsbarna er denne situasjonen deres hverdag. Konflikten mellom barnevern og psykiatri om hvem som skal ta ansvaret, går på bekostning av disse barna.

I overkant av 600 personer begår selvmord hvert år i Norge. Når barn skader seg eller setter seg i alvorlig fare i et desperat rop om hjelp, må hjelpeapparatet gripe inn. De må lytte til barnet og evne å se hele bildet. Hva trenger du nå, hvem trenger du nå og hvordan trenger du å bli møtt? Vi har faktisk ikke råd til å gjøre noe annet. Men hva når du er for syk, men altfor lite rusa for barnevernet og du er altfor frisk og kronisk for psykisk helsevern? Hvem skal da hjelpe deg i ditt livs største kamp for å redde din egen eksistens? Kampen for å overleve.

Liv Monika ble betegnet som «kronisk suicidal». I psykisk helsevern er det retningslinjer for «kronikere». De sier blant annet at sykehusinnleggelse virker mot sin hensikt. Selv har jeg mistet venner som følge av disse retningslinjene. Ordet kronisk gir en følelse av å ha blitt gitt opp. Det er kanskje spesielt vanskelig å forstå hvordan unge mennesker, som er på vei inn i voksenlivet, skal bli omtalt som kronisk suicidale uten at det skal utløse riktig helsehjelp.

Jeg liker ikke ordet kronisk. Det har en bismak ved seg. Kanskje fordi jeg selv har blitt betegnet som en kroniker. Jeg var heldig. Jeg møtte folk som tok meg på alvor, som rommet meg og som viste meg omsorg og kjærlighet, over tid. Det er lenge siden jeg var i Liv Monika sine sko. Så var jeg kanskje ikke så kronisk likevel?

Vi er altfor mye opptatt av symptomer og diagnostisering, fremfor å spørre «hva har hendt med deg?». Mennesker som har det så vondt at de ser på selvmord som eneste utvei, har ofte opplevd traumatiske ting og går med tung ryggsekk. Både psykisk helsevern og barnevernet er for dårlige på dette. De mangler rett og slett traumesensitivitet.

Som barn ble jeg plassert på barnevernsinstitusjon. Der traff jeg mange andre barn som hadde det vanskelig. Jeg husker spesielt et av dem, la oss kalle henne Mari. Mari var en av dem som ble kasteball mellom barnevern og psykiatri. Hun utøvde en helt ekstrem selvskading, og den ble bare verre og verre for hver gang hun kom tilbake til barnevernet. For i likhet med Liv Monika, fikk ikke Mari den hjelpen hun trengte. Jeg glemmer aldri blodflekkene på veggen, der Mari hadde stått og slått hodet sitt til blods. Det var vondt å se. Jeg tenker fremdeles på Mari, og lurer på om hun lever eller ikke. Oddsene er dårlige.

Å ha tillit til voksne kan være vanskelig og til tider umulig. Gjentatte svik og opplevelsen av at folk gir deg opp når du har det som vanskeligst, kan være med på å forsterke følelsen av håpløshet. Derfor er vi nødt til å vise barn, unge og voksne som strever, at vi bryr oss og at vi vil gjøre alt for at nettopp du skal leve. Du skal orke å leve én dag til. Og en dag til, og neste dag der igjen. Barn skal ikke være kasteballer, barn skal ha rettigheter og vern, og de skal slippe å føle at de er en byrde hvis de er syke. Hvis vi ikke klarer å ivareta våre egne barn og unge, hvordan skal vi da ta vare på fremtiden? Det er som Anna Louise Kirkengen (2021) sier: «krenkede barn blir syke voksne». 

En nullvisjon for selvmord er kanskje umulig, men vi kan ikke annet enn å forsøke. Og ingen skal dø fordi hjelpeapparatet ikke gjorde jobben sin. Det må gjøres en skikkelig utredning, og behov må kartlegges. Det må være ansvarsgrupper. Det må være mestringsplaner. Det må foreligge klare mål for behandlingen. For meg var dette viktige verktøy, og konsistens holder ting sammen når de er i ferd med å rakne.

Og så var det det med relasjoner da. Jeg tenker at vi hadde spart mange liv om vi hadde klart å gi folk det de trenger når de er syke. Og jeg slår et slag for det relasjonelle. Vi vet at gode, stabile og kjærlige relasjoner helbreder. Da er det vanskelig å forsvare stadige behandlerbytter, hyppige flyttinger og at barn blir kasteballer i et system som kan synes å være rigid og vanskelig å forstå. Syke barn har behov for å bli møtt av trygge omsorgspersoner, helst de samme over tid. Barn er ikke små kopier av voksne og er i mye større grad prisgitt voksne.

Når det å ha et smertefullt ønske om å dø, er til hinder for å få hjelp i akuttpsykiatrien, da må vi tenke oss om på nytt og revurdere praksis.

I mitt tilfelle opplevde jeg at instanser som både politi, AMK, fastlegen, enkeltpersoner og flere ønsket å hjelpe, men systemet jobbet i mot. Tiltakene var lite formsydde og usammenhengende. Først da jeg møtte mennesker som forsto hva jeg trengte, begynte det «kroniske» å gi slipp.

Tvang må unngås. Tvang må forebygges. Men tvang kan også være med å redde liv. For når du selv har gitt opp, er det livsviktig at hjelpeapparatet ikke også gir opp. Når barn som Liv Monika strever så mye, at de til og med er i fare for å ta sitt liv, da må vi gripe inn. Da kan vi ikke gi opp. Vi har ingen å miste.