Silje Evensen  

Styreleder i Foreningen Trygg Barndom- Barn og familiers rettigheter

Familievernet har et tilbud til foreldre som har mistet omsorgen, men det brukes i liten grad, skriver Helledal og Smiseth i Fontene. De mener at frivillige organisasjoner bør inviteres til dialog om fremtidige tilbud til foreldre som har mistet omsorgen for barna sine. Det er vi helt enige i. Slike initiativ finnes faktisk allerede – og vi kan bekrefte gjennom arbeidet i foreningen Trygg Barndom at vi fyller en rolle som i liten grad ivaretas av det offentlige hjelpeapparatet.

I sitt innlegg skriver de at familievernet i ti år har hatt et tilbud til denne foreldregruppen, men at det i liten grad blir brukt. De spør derfor om løsningen egentlig ligger i familievernet. Det er et viktig spørsmål. 

I foreningen Trygg Barndom møter vi denne problemstillingen fra et annet ståsted. Vi kjenner igjen behovet for støtte, fellesskap og erfaringsdeling, men vi ser også at mange foreldre i liten grad oppsøker offentlige tjenester etter en omsorgsovertakelse. 

Trygg Barndom tilbyr foreløpig aktivitet og møteplasser for innbyggere som er berørt av barnevernet, enten direkte eller gjennom familie og nettverk, i kommunene i Valdres og på Hamar. Dette er en gruppe mennesker som ofte ikke finner naturlige arenaer i andre lag og foreninger, og hvor behovet for støtte, informasjon og fellesskap er stort. 

Vi har faste månedlige møter hvor foreldre, barn, familier og andre i nettverket kan møtes. Hovedfokuset er likepersonsarbeid, erfaringsutveksling og sosial støtte i en arena uten fordommer og med rom for de gode samtalene. 

Så langt vi kjenner til, er dette et tilbud som i dag i liten grad finnes andre steder i Norge. Tilbakemeldingene fra våre medlemmer er at slike møteplasser dekker et behov som i liten grad ivaretas av kommunale tjenester eller andre frivillige organisasjoner. 

Vi opplever god deltakelse på våre møter. Dette står i kontrast til erfaringene familievernet beskriver med lav oppslutning om sine gruppetilbud. Der offentlige tilbud strever med å samle deltakere, opplever vi at foreldre faktisk møter opp når de får mulighet til å møte andre som har stått i det samme. 

Her deles både positive og negative erfaringer med barnevernet. Mange opplever for første gang å kunne snakke åpent med andre som står i eller har stått i lignende situasjoner. For noen er det avgjørende å møte mennesker som faktisk vet hvordan det oppleves – ikke bare fagpersoner som arbeider med problematikken. 

En viktig grunn til at mange foreldre ikke benytter seg av familievernets tilbud, kan være manglende tillit til systemet. Når man allerede opplever å ha blitt vurdert og kontrollert av offentlige instanser, kan terskelen være høy for å oppsøke enda en offentlig tjeneste. Mange foreldre er fortsatt i en akutt krise og opplever at de trenger noe annet enn samtaler med en ny faginstans. 

For noen handler det også om frykt for at det man deler kan bli brukt mot dem senere, eller at man igjen blir møtt med vurderinger framfor forståelse. 

Likepersonsarbeid kan gi et fellesskap preget av gjenkjennelse, trygghet og åpenhet. Her kan foreldre få utløp for frustrasjon, sorg og fortvilelse uten å føle seg analysert eller vurdert. 

Samtidig kan det være grunn til å spørre om deler av dette arbeidet med fordel kan skje i samarbeid med frivillige miljøer som allerede har tillit i målgruppen. Erfaringen vår er at terskelen for å delta ofte er lavere når tilbudet ikke oppleves som en del av systemet. 

Kanskje bør kommuner og statlige tjenester i større grad samarbeide med frivillige organisasjoner som driver likepersonsarbeid på dette feltet, enten gjennom partnerskap, faglig samarbeid eller økonomisk støtte til møteplasser og aktiviteter. Slik kan man styrke tilbud som allerede når foreldre som ellers ikke oppsøker hjelpeapparatet. 

Samtidig opplever mange frivillige organisasjoner at det kan være krevende å bli tatt på alvor av offentlige instanser. Skal vi lykkes med å utvikle bedre tilbud for denne gruppen, er det viktig at også erfaringene fra frivillige initiativ blir møtt med åpenhet og vilje til samarbeid. 

Foreldre som mister omsorgen for barna sine står i sitt livs største krise. Skal vi nå denne gruppen foreldre, må vi ta på alvor at støtte fra mennesker med egne erfaringer ofte er det første steget tilbake til tillit og hjelp.