Heidi-Anita Pedersen Jensen universitetslektor og familieterapeut, og barnevernsstudent Marte Straum Knutsen, UiT Norges arktiske universitet i Harstad

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

La oss lete etter suksessene i skolen og lære av dem, i en tid da vi lett fokuserer det som ikke fungerer.

Mer mobbing, mer fravær, mer frafall, mer vold. I dag er det lett å drukne i dystre nyhetshistorier og oppsiktsvekkende statistikk om skolens utvikling. Du trenger kun å åpne en papir- eller nettavis for å finne de skremmende tallene. Lærerne flykter fra sine stillinger i skolene. Og verre ser det ut til å bli. Dette er bekymringsverdig, og selvsagt bryr vi oss. Det treffer hjertet når man leser om stadig flere elever og ansatte som opplever en skolehverdag preget av frykt, utmattelse og håpløshet.

Samtidig hvisker en liten stemme i bakhodet hver gang vi leser enda en dommedagspreget avisartikkel eller et formanende Facebook-innlegg. Denne stemmen lurer på om vi kanskje lar oss blende og brenne av alle brannene vi prøver å slukke.

Vi vil ikke bagatellisere eller overskygge utfordringene i skolene, men heller presentere et tankeeksperiment; en undring over hva som kan skje hvis vi, én gang iblant, dreier blikket vekk fra problemene. Hva og hvem kan vi få øye på hvis vi ikke lenger er blendet – overveldet – av alt vi må prøve å fikse? Hvilke hittil skjulte stemmer kan vi høre?

Kanskje vil vi begynne å skimte de mange små og store suksesshistoriene. For tross alle utfordringene og mot alle odds så er det jo noen som lykkes og får det til. Noen som i møte med «det er lov å være flink»-skolene og livets hindringer klarer å oppnå et resultat og en hverdag som er god nok.

Det finnes en gutt som tidligere så vidt kom seg opp av senga, men som nå har et mål om å rekke opp hånden én gang i løpet av skoledagen. Det finnes en gruppe jenter som nesten ingen trodde på, men som fikk vitnemål til slutt. Det finnes ungdom og unge voksne som ikke følger et ordinært skoleløp, men som finner mening og mestring på arenaer som Fontenehuset og INKO.

Hva kan disse lære oss? Og er vi villige til å lytte til dem? Til dem som «bare» er gode nok? Vil vi klare å være lydhør overfor dem vi stempler, eller tidligere har stemplet, som «problemet»?

En liten endring kan gjøre en stor forskjell.

Hvem har lyst å gå på skolen hvor man er det vandrende problemet? Et eksempel er Ari, 9 år, som i en samtale med terapeut skulle fortelle om sin skolehverdag, og han startet med å si «æ e årsaken til at det er så mye trøbbel på skolen og læreran e sur på mæ. Æ kan ingenting og gjør ingenting bra!» Tenk deg hvordan det er for en 9-åring å ha den følelsen! 

I de første samtalene fremkom det at han så på seg selv som en sint og aggressiv gutt. Etter hvert som terapeuten ble kjent med han, kom det fram en sårbar, omsorgsfull gutt, med et stort ønske om å bli sett som den han egentlig er. En av de endringene som gjorde en forskjell for han, var da han klarte å sette ord på hva han egentlig strevde med. Samtidig møtte Ari en voksen på skolen som så ham, og som møtte han med et vennlig smil hver morgen og snakket om hyggelige og positive ting.

Den atferden som barnet og ungdommen viser, er vanskelig for oss alle å forholde seg til. Det vil være viktig å se bak atferden for å forsøke å forstå barnet. Like viktig er det å se på våre (de voksnes) reaksjoner og hvordan de virker inn på barn og unge. Dette er krevende og vanskelig, men vi er overbevist om at dersom vi klarer å tenke sammen på en slik måte, ligger det store muligheter til å løse opp i mange utfordringer og problemer.

Kan det hende at vi, ved å skifte fokuset litt, også kan begynne å se nyanser? 

Når utfordringene ruver – når konfliktnivået er høyt – er det lett å kun se forskjeller og tenke i svart-hvitt. Denne tendensen kan sees i en skoledebatt som til tider bærer preg av at begrepene problemer og løsninger brukes nærmest som gjensidige utelukkende kategorier av mennesker. Kan vi ha fokusert så ensidig på problemer, at det nå har dannet seg noen harde fronter mellom «oss» og «dem»? «Oss voksne», «oss fagfolk», og «de ungdommene»; «vi som skal løse» og «de som er problemet»; «vi som taler på folkemøter» og «dem vi taler om». 

Vi må tørre og se og omfavne det alternative. Vi må bli komfortable med å tenke at suksess ikke må være det perfekte. At suksess kan være noe annet enn toppkarakterer, hundre prosent oppmøte, sportsprestasjoner og en enorm vennegjeng. Vi må slå oss til ro med – og gjerne applaudere – det som er godt nok. Kanskje vil vi da la andre også komme til orde.

Bør vi kanskje tørre å si at målet ikke er null fravær og toppkarakterer for alle?

For Ida 15) var det vanskelig å gå på skolen. Etter lang tids frafall fikk hun tilbud om skoleplass ved en alternativ skole hvor fokuset var mer på person enn på handling. For Ida var det spesielt én lærer som gjorde en forskjell og som resulterte i at hun fullførte og fikk vitnemål for bestått grunnskole. Hun forteller: «Læreren så meg- hele meg, og hadde troen på at jeg skulle få det til, selv om jeg hadde mange «hull» i min læring. Han møtte meg hver morgen da jeg kom på skolen, og dersom jeg ikke kom, ringte han og spurte hvorfor. Dette førte til at jeg opplevde at noen brydde seg om at jeg var på skolen til tross for alt jeg strevde med.»

All oppmerksomhet er god oppmerksomhet, også negativ oppmerksomhet. Hva skjer om en skifter fokus fra det som ikke fungerer, til det som fungerer? Kan det tenkes at ved å «ta» barn og unge i å gjøre positive hyggelige ting, forsterkes deres ønske om å fortsette å gjøre gode ting både for og med hverandre? Vi må slutte å gjøre ting som ikke fungerer, og heller ha fokus på det som faktisk fungerer.

Dersom vi hadde hatt fokus på det som fungerer, både foreldre, lærere og øvrige i systemet, kan det tenkes at garden hadde vært senket hos barn og unge? Dersom vi hadde latt barn og unge medvirke i større grad, det være seg i samtaler, diskusjoner og konklusjoner, hadde fokuset i snakken endret seg? Hører vi deres stemme i stor nok grad? Hva med de stille elevene, de det aldri er noe støy med eller rundt, hvordan medvirker de? Kan vi tenke at det å inkludere i stedet for å ekskludere kan gjøre en forskjell som kan føre til en endring?

Ved å skape en allianse mellom de voksne og de yngste og unge, kan vi gjøre en forskjell. Det er det skolen trenger.