Barnevernet trenger motiverte og dyktige ledere også etter pandemien. Ikke minst må vi derfor stille opp for hverandre, skriver Mari HAgve, barnevernssjef i Bærum.

Barnevernet trenger motiverte og dyktige ledere også etter pandemien. Ikke minst må vi derfor stille opp for hverandre, skriver Mari HAgve, barnevernssjef i Bærum.

Bærum kommune

Kriseledernes tur: Nå må vi ta vare på oss selv

Tiden er overmoden for å være ærlig om både frustrasjon, oppgitthet og egen slitasje - at også ledere er skikkelig drittlei pandemien nå.
15.12.2021
11:20
15.12.2021 11:20

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. 

I fjor skrev jeg et innlegg i Dagens næringsliv om ledelse i slitasjens tid. Innlegget var ment som en hyllest til lederes tålmodighetskunst i langstrakt krisetid med pandemi. En tid der forebygging av slitasje blant medarbeidere har trumfet andre disipliner for ledelse i barnevernet. Nå er det slitasjelederes egen tur. Vi må ta vare på oss selv også, ellers velter tjenestene våre.

Det er mange ledere for velferdstjenester som har jobbet forferdelig mye. Vi har vært kontinuerlig på tærne, og alltid i beredskap for hva som kan møte rundt neste sving. Kriseledelse i samfunnskritiske tjenester der konsekvensene fra før kunne handle om liv og død, har krevd mer enn andre kan ane. Når de fleste andre har måttet holde seg mer hjemme, skal våre medarbeidere og vi gå på jobb.

Og medarbeiderne, de har levert. Sammen har vi håndtert den første, andre, tredje og det som nå bare huskes som et uendelig antall smittebølger. Vi har gjennomført utallige risikovurderinger, gått fra plan A til plan E, F og G på et øyeblikks sekund, endret beredskapstiltak både høyt opp og gradvis ned. Ikke minst har kollegaskapet heiet på faglig kreativitet ingen kunne forestille seg før pandemien. Ansatte i barnevernet har for eksempel vært på samtaleturer utendørs med familier i krise og konflikt. Stedlig veiledning er gjennomført med tommestokk langs gulvene, godt påkledd ved åpne balkongdører under hjemmebesøk midtvinters, gjennom vinduer med barn og ungdom i karantene, eller med fokus på verdighet og tillit i møte med mennesker som er bunnløst fortvilet eller eitrende sint bak et munnbind. Mange som hadde det vanskelig fra før, fikk det enda verre når alle fikk det vanskelig. Nå har det vært vanskelig veldig lenge.

I pandemiens første perioder laget vi kriseledere huskeregler om det å hjelpe med å skille følelser fra fakta, fokusere på det vi ledere kunne gjøre noe med, men uten å la alt hvile på oss. Vi ga noen medarbeidere mer autonomi mens andre trengte tettere oppfølging. Vi har oppmuntret, heiet og vist tålmodighet. Samtidig har vi tidvis ledet med stor rigiditet for å overholde beredskapstiltak og restriksjoner for at barnevernet skal stå oppreist. Vi har vært takknemlige for å ha en jobb i økonomiske nedgangstider, og satt pris på å få lede viktige tjenester i en krise. Det har vært raske vekslinger mellom optimisme og motløshet. Vi har søkt å balansere raushet for skuffelser og frustrasjon, med å bidra til håp og fremtidstro for våre medarbeidere.

Nå må vi ta på alvor hva det vil si å ta vare på seg selv. Det er det snakket for lite om når det gjelder ledere, særlig når det gjelder ledere i førstelinjens front. Tiden er overmoden for å være ærlig om både frustrasjon, oppgitthet og egen slitasje - at også ledere er skikkelig drittlei pandemien nå. Den begrenser hvordan vi får utøve ledelsesfaget, den påvirker medarbeiderne våre og muligheten de har til å gjennomføre oppgavene sine. Den stenger stadig veien for innovasjon og fagutvikling på grunn av håndtering som må gjøres her og nå.

Ledere må være rause med seg selv. Selv ty til virkemidler som klaging, syting og brøling i skogen iblant. Tillate det, også for ledere, men selvfølgelig la det bli blant hverandre. Se på dårlige TV-serier eller annen full avkobling de korte øyeblikkene man har fri, selv om det sikkert er en god del annet som haster. Smile og le ukontrollert når det må til, bare fordi det letter litt på alvoret, ansvaret og arbeidsmengden som kan tynge. Bevege oss og trene hvis vi orker, og la det være med samvittigheten i behold når det må bli sånn.

Barnevernet trenger motiverte og dyktige ledere også etter pandemien. Ikke minst må vi derfor stille opp for hverandre, ta den leder-til-leder praten om hvor slitsomt dette egentlig er. Gi ufiltrerte råd som styrker, letter byrden og gir tillatelsen for å være en litt dårligere leder enn man ellers helst ønsker. Det er også å ta ansvar, akkurat nå.

15.12.2021
11:20
15.12.2021 11:20