Stine Marlen Henriksen, vernepleier, sosialantropolog og doktorgradsstudent i sosiologi ved Nord universitet

VG avslørte 20. og 21. september at minst 2.430 personer med utviklingshemming hadde besøksstans under koronapandemien i år. Det er svært enkelt for VG å vise hvordan dette var ulovlig:

1) Det strider mot norsk lov

2) Norske myndigheter påla aldri en stenging av private hjem

3) I de tilfellene hvor det ble fattet tvangsvedtak, ble ikke vilkåret om fare for vesentlig skade oppfylt

Det er Saka, som pårørende til en av disse personene, som står fram, og med dette blir stemmen, ikke bare til sin søster, men også til alle andre. For dette, og den kampen hun kjempet og fortsatt kjemper, skal Saka ha mye ros. Spørsmålet en sitter igjen med etter å ha lest oppslagene er: Hvorfor tenkte tjenesteytere, avdelingsledere, enhetsledere, verger og fylkesmenn landet rundt at besøksstans var legitimt å innføre? Og spesielt for situasjon til Saka og søsteren; hvorfor tenkte politiet, kommuneoverlegen og psykologen (som observerte besøket) at dette var legitimt?

Selv forsker jeg på årsaker til maktbruk overfor personer med utviklingshemming og tror ikke svaret begrenser seg til misforståelser, kunnskap eller skremmende ord. Med andre ord; jeg tror ikke at hele 133 kommuner misforsto de statlige føringene (tilfeldigvis på det samme temaet), har dårlig fagkunnskap eller lav kjennskap til lovverk. Ei heller tror jeg at de fant ordet «høyrisiko» så skremmende at de valgte å bruke makt mot disse personene. Fellestrekket er derimot at det handler om personer med utviklingshemming, og her tenker jeg svaret ligger. Det handler om personer som ikke forstås på samme måte som andre personer. De fremstår som så «annerledes» at de ofte ikke forstås som personer – som mennesker – i det hele tatt. Om en ikke forstås som et menneske – hva forstås en som da? Jo, enten som et dyr eller et objekt. De er begge like ille, men la oss fokusere på sistnevnte.

Objektivering av personer med utviklingshemming er et kjent fenomen, som vi trodde vi la bak oss med avviklingen av institusjonene på 90-tallet.

Objektivering er å forstå personer som fysiske ting, uten følelser, vilje, ønsker eller behov. En stol blir ikke lei seg, ei heller har den egen vilje. Når disse egenskapene fratas et menneske, snakker en om objektivering, og i oppslagene omkring besøksstans finner vi flere tegn.

Kommuners besøksstans under koronapandemien illustrerer på minst tre måter hvordan personer med utviklingshemming forstås som ting, og ikke som mennesker.

For det første tar en for gitt at maktbruk er legitimt. Overfor ting tar vi det for gitt at det er vi som bestemmer, og vanligvis beskriver vi ikke det vi gjør mot stoler som maktbruk. Det høres absurd ut, men for mange fagpersoner utmerket ikke besøksstans ovenfor personer med utviklingshemming seg som absurd. Mange forsto nok dette som naturlig – en selvfølge. Mange forsto det nok også som «hjelp». Å forstå hjelp og maktbruk som samme sak, er å ignorere normale menneskelige følelser, som frykt, forvirring og usikkerhet, knyttet til det å bli utsatt for maktbruk.

For det andre; denne «hjelpen» var knyttet til ideen om at personer med utviklingshemming var i høyrisikogruppen. Spørsmålet blir da, for de det gjelder, hvordan kan de være det uten underliggende sykdommer? Jo, fordi utviklingshemming i seg selv forstås som nok. Det forstås feilaktig utelukkende som en svært alvorlig biologisk sykdom. Dette tok en også for gitt, og glemte at dette først og fremst er en funksjonsdiagnose som ikke stilles utelukkende basert på biologiske årsaker. Denne «hjelpen», når den var ufrivillig, synes også ukritisk knyttet til ideen om at «vi vet best». Idet diagnosen og svekket forståelsesevne dominerer ens forståelse av personer, blir det vanskelig å se mennesket bak.

For det tredje, og kanskje det mest alvorlige, er ideen om at personer med utviklingshemming har et slags «redusert» følelsesliv; at de ikke opplever savn, frykt eller behov for samvær med sine nærmeste i like stor grad som andre mennesker. Gjennom denne ideen blir det vanskelig, om ikke umulig, å forstå personene som fullverdige mennesker, og å ignorere deres uttrykk for savn og frykt, er å forstå dem tilnærmet lik slik vi forstår stoler, som også er uten et følelsesliv.

Saka, som pårørende, har forstått det for lenge siden. Besøksstans var på mange måter å tråkke på personers iboende menneskeverd. Det mest opprørende er omfanget; minst 2.430 personer i 133 kommuner, flere ulike instanser og det en kan anta var et stort antall involverte fagfolk. Dette forteller oss at objektivering av personer med utviklingshemming er langt fra avviklet. Den lever videre gjennom personene som utgjør systemene våre, og deres holdninger og forståelser, og den fremstår til å gjennomsyre samfunnet vårt.

Og bare så det er sagt: personer med utviklingshemming er mennesker!