Cecilie Krogh, mammaen til Alex i Stavanger Aftenblad, gutten som ble hentet av sju politifolk og fem politibiler. Sakene førte til gransking og gutten ble tilbakeført i 2021.

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Mrs. Chatterjee bor på to forskjellige sider av kloden. Vi har aldri snakket sammen, men vi har én ting til felles. Vi er mødre og vi deler beklageligvis samme erfaringer med det norske barnevernet. Hennes virkelighet er en virkelighet jeg relaterer til. Det er beklagelig at samfunnet rundt oss ikke har kommet lenger enn at vi fremdeles er nødt til å skjule oss bak en sannhet som gjør for vondt å innrømme.

Filmen viser et nøytralt og realistisk bilde av en indisk familiestruktur og kultur på godt og vondt. Beklageligvis viser den også et barnevern som for mange foreldre kjenner seg igjen. Mens andre ikke vil tro det er sant. 

Jeg valgte bevisst å gå og se filmen om Mrs. Chatterjee med et kritisk men åpent syn. Jeg tok mange runder med meg selv om jeg faktisk skulle se filmen. Ville jeg bli blendet av mine egne erfaringer og traumer? Ville jeg assosiere meg selv for mye med filmen og hennes erfaringer, slik at jeg deretter ikke ville klare å ha et nøytralt syn? Samtidig hadde jeg med meg i bakhodet at det, ut fra mediedekningen, ville være store overdrivelser. Selv sliter jeg med å finne de store overdrivelsene. Det tenker jeg er enda mer skremmende. 

Midt i filmen måtte jeg ut av salen. Jeg kjente jeg rett og slett ikke klarte å puste. Det som ble mitt bristepunkt var da Mrs. Chatterjee snakket med fostermor og sa hun måtte la gutten spise ris. Da ville han bli mett. Noe i den duren. Da var jeg på vei ut, og jeg var ikke den eneste. 

Jeg måtte hente meg inn før jeg klarte å komme tilbake. Og det av en god grunn. Det var scener som var så gjenkjennbare at jeg lurte på om jeg faktisk så det jeg virkelig så. Ingen har trodd meg før, men her ser jeg de mest ydmykende øyeblikkene i mitt eget liv skje med andre også. 

Flere kvinner gråt. To menn måtte ut av salen. Det var klart at flere var sterkt berørt av filmen. Jeg satt der iskald og vridde meg i stolen til jeg måtte ut. 

Nå er filmen slutt. Og jeg kan til en viss grad forstå dem som sier at det er overdrivelser. Scenen der det ligger barn å sover på barnevernstjenesten sine lokaler er helt klart fiktive. Dog det er heller ikke relevant for hva budskapet i filmen var. Samtidig kan jeg forstå at det er scener som er så fjernt fra andres virkelighet at det å tro at de faktisk skjer blir for fjernt. Man ønsker vel å leve i troen på at slike ting faktisk ikke skjer. 

Dessverre er det sant. Blikkene, den nedlatende atferden, smilene og latteren. Rettssak dag etter dag. Time etter time. Man ser alt, hører alt. For mens Mrs. Chatterjee kjemper febrilsk for barna, livet sitt og familien, diskuterer barnevernsansatte og advokater hvor de skal på hyttetur i helgen og om de klarer å slutte dagen på et rimelig tidspunkt. Ingen ønsker en sein arbeidsdag på en fredag. 

Den febrilske løpingen etter barna i barnevernets lokaler. Jeg husker de selv, følelsen av en labyrint, dør etter dør, sving etter sving. Ekkoet av skrikene etter navn på barna. Scenen der moren gråter når hun møter barna sine, den sitter ennå fast i hodet. Samværet blir da avsluttet. Tror man virkelig at dette ikke skjer? 

FILMANMELDELSE: Emosjonelt drama om Norge og norsk barnevern

Hvordan kan det ha seg at en kvinne i India kan beskrive de samme opplevelsene som vi er flere andre som har hatt? Er det ikke viktig, eller er vi som i dag kjemper for et bedre barnevern ikke verdt til å lytte til? Er vi for svake til å innrømme at det dessverre er en opplevelse altfor mange har møtt på i møte med det offentlige? Barn, unge og voksne. 

Man skal ikke vise for mye følelser, og ikke for lite. Man skal være følelsesmessig i sjakk selv om man bare eksisterer. Det er ingen hemmelighet. Advokaten din vil fortelle deg dette i forkant av samvær og rettsmøter. Hvorfor skal man legge lokk på en realitet som beklageligvis er sannheten for mange? Hvorfor kan vi ikke snakke om det, og hvorfor skal offentlig ansatte få si at det er ikke slik det fungerer i praksis. Er vi ikke litt for mange foreldre som vil si det samme? Hvorfor lytter ingen? 

Hvorfor får offentlige ansatte spalteplass i media med uttalelser om at filmen er overdrivelser og like dramatisk som Bollywood filmer flest er? Hvordan kan barnevernstjenester i andre byer i Norge stille seg bak handlinger som har skjedd i Stavanger? Hva vet de egentlig om realiteten som foregår her?

Jeg beklager å skuffe dere lesere, barnevernsarbeidere, fagpersoner og vanlige mennesker som aldri har kjent barnevernets sterke hånd over de man elsker mest. Men dette er virkelighet. Virkeligheten hennes, det var virkeligheten min. Det er virkeligheten til mange foreldre der ute som ennå kjemper. Det er virkeligheten til dem som sluttet å kjempe. Det er dessverre virkeligheten til dem det var rett å ta barna fra også. 

Når realiteten faktisk er slik at tilbud gitt av private aktører som Humana og Alberia, som Bufetat kjøper tjenester av, er på børs, hvordan kan man si at det ikke finnes økonomisk vinning i barna? Jo flere barn de private aktørene har, desto bedre vil selskapet gå. Desto høyere blir verdien av aksjene.  

Det finnes dessverre ikke en pen måte å si dette på, men når barn blir lagt ut til anbud med kjøpekontrakter og garanti, er ikke det vinning? Private aktører byr og tilbyr tjenestene sine med kostnadskrav. Bufetat velger tilbudet sitt basert på best tilbud økonomisk og best tilbud for ivaretakelse.

Hvordan kan det ha seg at det ikke er kjøp og salg av barn når det jeg en gang trodde var fiktive annonser på Bufetat viser seg å være ekte barn bak annonsene? Kan foreldre legge ut barna sine i en Finn-annonse slik det ville ha vært greit med avtale om kompensasjon og fritak fra arbeid ved innbytte av et fosterbarn?

Vi må tørre å ta debatten. Vi må lytte og ta ansvar for hva denne filmen viser oss. På det kulturelle aspektet men også på det faktum at vår måte å oppdra barn faktisk ikke er den eneste og beste måten. Vi må klare å erkjenne det faktum at så lenge private aktører er en del av barnevernet, vil det ligge mistillit rundt det økonomiske aspektet. 

Barnevernet vil øke tilliten sin når de slutter å bryte taushetsplikten slik Gunnar Thoresen gjorde i Dagsavisen. Når man bruker mindre tid på å bli kurset i hvordan man skal svare media. Rom for feil burde vært like minimalt som å fengsle en mann for en handling man ikke er sikker på at vedkommende har gjort. Reparasjonsprosessen for de barna og de familiene er for store. For skadelige og for vanskelige.

Barnevernet vil øke tilliten sin over tid når de tar ansvar og slutter å si at andres opplevelser ikke stemmer med virkeligheten. Dette var Mrs. Chatterjee sin virkelighet. Vår virkelighet og mange andre foreldre og barn sin virkelighet. Beskrevet ved en ærlig, ydmyk og nødvendig sannhet som ikke burde ha vært en sannhet i Norge.

Les også: Bollywood-filmen: – Viktig for oss å se hvordan filmen fremstiller norsk barnevern