Jeg har funnet min kur mot korona

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Mamma! Hva er 4 x 6? Mamma! Kan du synge 3-gangeren?

Tiåringen og jeg deler skrivebord: Stuebordet som mandag til fredag er fylt av PC, skolebøker, notatblokker, telefon og ørepropper. Jeg tar ut proppen av det ene øret, svarer på matteoppgaver. Skriver to setninger til. I første friminutt er oppgaven å sjonglere med to poteter. Mamma, se på meg!

Så må jeg låse opp sykkelboden. Det er visst gym og oppgaven er en tur ut.

Jeg har akkurat satt meg. Da kommer 12-åringen. Han skal ha hjelp med forsøk i naturfag. Har vi sitronsaft? Eddik?

Til lunsj er det pannekaker. Det skal jo være litt stas å ha hjemmeskole. Det hjelper på motivasjonen. Så jeg steker. Innimellom følger jeg med på redaksjonsmøtet vi har på vår lukkede facebook-gruppe. Det er her vi poster smått og stort om ting vi holder på med. Det kan vel hende vi slenger en bemerkning eller to også om noe vi er oppgitt over. Jeg snur den ene pannekaken og poster mitt innlegg. Jeg tror jeg gjør det i den lukkede gruppen.

Nå er det min tur til å kreve konsentrasjon. Jeg skal ha en viktig samtale på telefon og låner det ene barnerommet. Jeg sitter på en rosa stol som er alt for liten, men det gjør ikke noe. Endelig alene. Ingen forstyrrer meg nå.

Men i øyekroken ser jeg at det kommer inn meldinger på telefonen, på messenger og sms: «Er denne ment å være åpen?» leser jeg. Ny melding: «Er din siste status egentlig ment for face?»

Det streifer meg at det kan være snakk om noe virusaktig som er blitt spredt, men jeg gidder ikke bry meg. Det er så deilig å slippe avbrytelser. Først etter intervjuet, som har vart i to timer, tar jeg en titt. Jeg ser at til og med FO-ledelsen har varslet meg. Hjelpes, hva har jeg gjort!

Da oppdager jeg at jeg har postet et innlegg som var ment på redaksjonens lukkede gruppe, på min egen offentlige side. Jeg leser fort over for å se om det står noe stygt der og puster lettet ut.

Jeg ringer sjefen, det hjelper å ha en redaktør som også kjenner på hjemmekontorets strabaser. Vi bryter ut i latter, og lenge etterpå ler jeg for meg selv. Faktisk ennå. For en god latter forlenger livet. Og akkurat nå finnes det ingen annen kur.

PETIT: Fontene-journalisten ville rømme til hytta, men barna satte foten ned