Fontene-journalisten ville rømme til hytta, men barna satte foten ned

PETIT: Nå er dagen kommet, vi reiser, varslet jeg hjemme. Da ble det opprør.
Mamma! Vi har skolearbeid. Dette er ikke ferie, sa barna, da jeg ville til fjells.

Mamma! Vi har skolearbeid. Dette er ikke ferie, sa barna, da jeg ville til fjells.

Erlend Angelo, Magasinet for fagorganiserte

Mamma! Vi har skolearbeid. Dette er ikke ferie, sa barna, da jeg ville til fjells.

Mamma! Vi har skolearbeid. Dette er ikke ferie, sa barna, da jeg ville til fjells.

Erlend Angelo, Magasinet for fagorganiserte

16.03.2020
18:40
16.03.2020 18:41

anne@lomedia.no

I vinterferien var vi på hytta langt til fjells. Vi bar ved, fyrte i ovnen, hentet vann og smeltet snø på ovnen. Vi vasket opp for hånd og vasket hendene med Antibac og våtservietter.

Vi hadde med oss en gammel tante. Hun hostet og harket, og vi tullet med at hun hadde fått korona. Dette var da viruset var så ukjent at vi ennå skrev corona med c. Det var midten av februar.

En morgen ved frokostbordet la vi planer. Vi var enige om at hytta ville være et trygt sted å rømme til hvis viruset fra Kina kom hit.

Barna så ut til å finne trøst i det. Vi var jo vant til å overleve på den enkle hytta, og hvis vi bunkret opp tørrvarer kunne vi gjemme oss bort. Ja, for hvis det ble krig, ville vi jo søkt ly på de hvite fjellvidder?

Viruset kom. Til Italia. Ideen om hytta ble forlokkende. Men det var jo så mye annet i hverdagen som holdt oss hjemme. Skole og jobb for eksempel. Og det var jo ikke katastrofe ennå. Men så, torsdag 12. mars kom innstrammingene. Skolene ville bli stengt. Var tida inne? Skulle vi dra?

(Teksten fortsetter under bildet)

I februar snakket vi om at fjellet ville være et trygt sted å rømme til hvis viruset fra Kina kom hit.

I februar snakket vi om at fjellet ville være et trygt sted å rømme til hvis viruset fra Kina kom hit.

Anne Myklebust Odland

Jeg hadde hjemmekontor denne dagen, men ble stadig vekk avbrutt. Først kjørte jeg alle barna til hver sine skoler så de skulle slippe å ta T-bane og buss. Mellom intervjuer og jobbing fulgte jeg med i diverse facebook-grupper. Samtidig ble det varslet pressekonferanse om inngripende tiltak. Ikke lett å få jobbet eller pakket!

Så ringte 15-åringen. Hun trengte hjelp til å komme seg hjem. Hun sto utenfor skolen med seks bæreposer med skolebøkene til alle venninnene som ikke hadde vært på skolen.

Da vi kjørte hjemover, passerte vi Rema. Utenfor sto en SUV parkert med bagasjerommet åpent og ski på taket. To voksne i skiklær lasset på med varer. Jeg kjente suget. Vi må på fjellet! Sola skinner!

Nå er dagen kommet, vi reiser, varslet jeg hjemme. Da ble det opprør. Mamma! Hva tenker du på! Vi kan ikke dra på fjellet nå! Vi trenger internett! Jammen, sa jeg. Dere kan få delt internett fra min mobil. Jeg gir bort 4G!

Nei, nei. Vi har skolearbeid, mamma. Dette er ikke ferie!

På kjøleskapet hang det allerede en timeplan. Den yngste hadde laget sin egen favoritt-skoledag, med mat og helse, svømming, kunst og håndverk og mange friminutt. Hun sa hun ville bake og lage tapas i mat og helse-timen, og legge seg i badekaret når det var svømming.

Da smeltet jeg. Vi ble hjemme.

Internettet, som barna har klaget på at mangler på hytta, ble redningen. Og jeg slapp den ydmykende følelsen av å bli kalt hjem med halen mellom beina, av selveste statsministeren.

Da en gutt fra barndommen tok sitt eget liv, skrev Trygve Skaug diktet som fikk ungdommen til å åpne seg

16.03.2020
18:40
16.03.2020 18:41