Jeg elsker koronaroen og har fått en vårferie jeg ikke visste at jeg trengte
PETIT: Når sjefen sender en Snap fra en hengekøye i skogen mandag morgen, skjønner jeg at jeg har fått et fleksibelt og behagelig arbeidsliv.
De siste ukene har jeg begynt å tenke at jeg liker mitt nye koronaliv. Det har gitt meg en vårferie jeg ikke visste at jeg trengte.
rasjon: KMJ/LO Media
anne@lomedia.no
Jeg våkner en halvtime seinere enn jeg pleier og slår av vekkerklokken uten å nøle. Det er helt stille i huset. Det er flere enn meg som benytter koronaukene til å sove litt ekstra. Det styrker jo immunforsvaret, og nå er jeg min egen sjef. Jeg jobber når jeg vil. Sent eller tidlig.
Når jeg omsider tasser opp på kjøkkenet i morgenkåpa, åpner jeg en Snap fra sjefen. Det er mandag morgen i en ny arbeidsuke og hun ønsker god morgen fra en hengekøye i skogen.
Oj! Jammen da har hun vel signalisert at det er greit med litt fleksibilitet da, tenker jeg. Så jeg bestemmer meg for å ta en litt rolig arbeidsdag. Legge inn en sykkeltur i skogen.
De siste ukene har jeg begynt å tenke at jeg liker mitt nye koronaliv. Det har gitt meg en vårferie fra et travelt hverdagsliv, som jeg ikke visste at jeg trengte. Skuldrene har senket seg. Det er så mye jeg ikke må! Jeg får tid til det jeg vil!
Jeg trenger ikke møte noen, for det er helt normalt ikke å gjøre det nå. Jeg trenger ikke arrangere noe selskap, for det er ikke lov. Fra sykkelsetet får jeg lyst å rope ut i skogen: Jeg elsker koronaen!
Ok. Jeg har en trygg jobb, og jeg bor med en familie jeg liker. I et hus med gårdsplass og terrasse og skogen nært. Jeg ser foreldrene mine oftere enn jeg pleier. Selv om vi ikke kan besøke dem, stikker vi innom hver dag for å snakke på to meters avstand utenfor huset. Vi har tid til det. Jenta vår som trenger noe å gjøre i friminuttene sine, får 10 kroner hver gang hun løper bort og banker på mormors vindu. Jeg er på joggetur med tenåringene mine, uten at de blir flaue. Og 12-åringen og jeg jakter på fine teltplasser i skogen og tar vår daglige runde i skogen. Når gjorde vi det sist?
Listen kan fortsette. Pannekakene vi har tid å steke til frokost, gleden når hele familien spiser middag sammen. Det er ikke friksjonsfritt hjemme, men nok til at jeg ser hva vi har fått. Tid sammen.
Fra sykkelsetet denne formiddagen hører jeg fugler kvitre. Selvsagt har jeg hørt fuglesangen før, men jeg hører den bedre denne dagen. Jeg blir nysgjerrig på hvilke fugler som synger og hva de heter. Jeg har brydd meg katta før.
Hjemme finner jeg fram boka Fuglefryd. Jeg leser om løvmeis, granmeis, bokfink og gråspurv.
Aldri hadde jeg trodd at det var et flaggermus-virus fra Kina som skulle få meg til å åpne den boka om norske fugler.
