Den privatøkonomiske grådigskapen ytrar seg på i skatteletter til dei rike og leiarløner, bonusar, opsjonar, etterløner og fallskjermar utan magemål, skriv Jarle Tufta i dette innlegget.

Den privatøkonomiske grådigskapen ytrar seg på i skatteletter til dei rike og leiarløner, bonusar, opsjonar, etterløner og fallskjermar utan magemål, skriv Jarle Tufta i dette innlegget.

Emmie Olivia Kristiansen

I eit opplyst samfunn er gløymsla den grådige sin beste ven

DEBATT: Det er her vi i dag finn den største trusselen mot vårt hardt framkjempa velferdssystem gjennom generasjonar, i den privatøkonomiske grådigskapen utanfor all solidaritet.
28.06.2021
09:01
28.06.2021 09:01

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Maktkamp er vi van med – i mange former i vårt fleirtalssystem, kalla demokrati. Lenge sat Det norske Arbeidarparti på dette fleirtalet og regulerte og styrte slik at arbeidarklassen og folk flest fekk meir og meir del i dei verdiane som blei skapt. Fordeling og omfordeling blei bygd gjennom skulesystem, helsesystem, pensjonssystem og velferdsordningar som skulle sikra midlar til den einskilde ved arbeidsløyse og sjukdom.

Samstundes levde det privatøkonomiske systemet godt, lett underordna likskapstankegangen i samfunnet, med stabile rammer og vilkår.

Slik var det ein del år etter etableringa av dagens velferdssystem i 1966. Eit system kjempa fram skanse for skanse frå dei første forsikringskassane i regi av fagforeiningar sytti år tidlegare, med innbite motstand frå det rådande borgarskapet heilt til den resignerande tilslutninga i 1966 til tanken om folketrygd.

Med aukande velstand i det nye samfunnet, vaks også lengten etter privatøkonomisk rikdom og liberalisering og fristilling for pengane sine moglegheiter. No var dei som i alle år hadde streta imot ei kvar reform til bate for alle, i ord så vel forlikte med skattebasert velferd, at dei let ho vera. Revansjen sin såg dei i marknaden som kunne sleppast fri gjennom nypussa illusjonar om deregulering og frislepp for kortsiktige gevinstar. Bustadmarknaden vart avregulert og finansmarknaden slept fri med Willoch-regjeringa 1981-86.

Internasjonalt fekk marknaden stadfesta sin fridom og rett med «dei fire fridomane» i Europa sitt EEC/EF/EU-prosjekt, der Noreg slapp unna den verste underordninga med sine NEI til medlemskap, men blei fanga i marknadsgarnet gjennom EØS.

Med det store frisleppet for privatøkonomiske gevinstar på 1980-talet, blei det opna for vår tid sin øydande privatøkonomiske grådigskap, som ytrar seg på det «danna» nivået i skatteletter til dei rike, og på det mest karikerte i leiarløner, bonusar, opsjonar, etterløner og fallskjermar utan magemål. Og direktørflokken veks år for år, også i offentleg sektor av økonomien. Direktørtitlane poppar berre opp, med løner som for lengst har mist kontakten med verdsetjinga i samfunnsnytte og utelukkande knytest til samanlikning med andre direktørar sitt lønsnivå. Ja, direktørløner i utlandet blir til og med bruka som argument for å driva direktørløner her til lands bort frå all berekraftig fellesskapsforstand.

Det er her vi i dag finn den største trusselen mot vårt hardt framkjempa velferdssystem gjennom generasjonar, i den privatøkonomiske grådigskapen utanfor all solidaritet.

Og det er her striden kjem til å stå i framtidige val: mellom likskapstanken og fordelingsverdiar i «annleislandet» og den privatøkonomiske grådigskapen si utarming av fellesskapstanken som berande samfunnsgrunnlag.

28.06.2021
09:01
28.06.2021 09:01