Av Geir Kjell Andersland, jurist og forfatter, tidligere advokat, fylkesnemndleder og regiondirektør i Bufetat 

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

«Det brenner på loftet» uttalte barneombud Inga Bejer Engh etter avsløringene av grovt mangelfull oppfølging av fosterbarn tidligere i år (Dagbladet 6. januar). I tillegg har Norge nylig opplevd graverende tilfeller som sjuåringen i Bergen, funnet bundet til sengen, og det tragiske dødsfallet til tvillingene bosatt på en barnevernsinstitusjon i Østfold. Som en illustrasjon av norsk barnevern vil jeg derfor utvide barneombudets bilde og si at «Det brenner i hele huset».

Omfattende dokumentasjon viser at dette har vært situasjonen lenge: I 2016 ble Norge rystet av rapporten om «Glassjenta». Rapporten De forsto meg ikkje var utarbeidet av de daværende fylkesmannsembetene i Hordaland, Rogaland og Troms. Den handlet om en jente som kom under barnevernets omsorg, ble plassert i fosterhjem, deretter flyttet fra barnevernsinstitusjon til barnevernsinstitusjon i tidsrommet 2014–2016. Hun ble utsatt for tvang og maktbruk i institusjonene og fra politiet. I sin fortvilelse knuste hun vinduer og svelget glasskår, noe som førte til benevnelsen «glassjenta». Hun begikk selvmordsforsøk 40 ganger og satte til slutt fyr på en institusjon.

Siden kom NOU 2017:12 Svikt og svik. Rapporten gjennomgikk saker hvor barn hadde vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Den avdekket grov svikt fra barnevernet i mange av sakene.

I 2019 fremla Statens helsetilsyn sin skjellsettende undersøkelse Det å reise vasker øynene. En gjennomgang av 106 barnevernssaker i tidsrommet 2016–2017. Rapporten er knusende i sin omtale av de mange negative funn knyttet til barnevernets arbeid.

Men det sluttet ikke der.

Et landsomfattende tilsyn foretatt av Statens helsetilsyn i 2021/2022 viste at 80 av 90 barnevernstjenester hadde handlet i strid med lover og brutt krav til forsvarlig praksis. Barneombudet og Riksrevisjonen har kommet med tilsvarende kritikk etter gjennomgang av mange av landets barnevernsinstitusjoner. I tillegg er Norge dømt i 14 barnevernssaker i Den europeiske menneskerettsdomstol for å ha krenket retten til familieliv.  

Direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter har uttalt at «Norge er i versting-klassen på barnevernsfeltet». Utsagnet står i skarp motsetning til tidligere barneminister Kjell Ingolf Ropstads uttalelser i sin redegjørelse til Stortinget våren 2021 om at Norge har et godt barnevern. Det minnet mer om bagatellisering enn presis virkelighetsbeskrivelse. Heldigvis har dagens barneminister Kjersti Toppe en sikrere realitetsorientering. Det er grunn til å se med forventning fram til rapporten fra utvalget Toppe nedsatte for å komme med forslag til å forbedre institusjonsbarnevernet. Det lover også godt at regjeringen vil opprette en undersøkelseskommisjon for alle alvorlige hendelser som skjer med barn.

For vi trenger barnevernet. Det finnes knapt noen viktigere samfunnsoppgave enn den barnevernet har: å hjelpe sviktede barn. Barnevernet har utvilsomt også vært redningen for mange barn. Men særlig på grunn av sin fullmakt til å foreta svært inngripende tiltak i en familie, er barnevernet eksistensielt avhengig av tillit fra sine omgivelser. Tilliten er tynnslitt nå.

Etter min vurdering er følgende punkter sentrale for å skape et barnevern som best mulig kan møte de store utfordringene dette samfunnsfeltet innebærer:

• Bedre kompetanse

Den nye barnevernsloven stiller krav til masterutdanning til mange av stillingene i barnevernet. Men det vil ta tid før undervisningstilbudet er tilstrekkelig utbygget. Mens vi venter, bør alle som arbeider i dagens barnevern få en målrettet innføring i å jobbe «forsvarlig» slik loven krever. De ansatte i barnevernet må særlig få en innføring i måten å praktisere sin maktrolle. Det er underlig å registrere hvor mange saksbehandlere i barnevernet som synes uten forståelse for den maktposisjonen de innehar i møte med kriserammede og sårbare familier.

• Bedre realitetsorientering

Statlige myndigheter, først og fremst Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og de barnevernsansattes interesseorganisasjon FO må erkjenne at norsk barnevern står overfor en strukturell krise. Det er «strutsepolitikk» fortsatt å hevde at alle krisene bare handler om kritikkverdige enkeltsaker eller mangel på ressurser. Her taler vi om systemsvikt.

• Et yrkesetisk løft

Det er lovfestet at barnevernet skal møte barn og unge «med trygghet, kjærlighet og forståelse». Erfaringene viser at det er langt mellom liv og lære. Ifølge barneombudet synes det « å være som en Lotto-trekning om barn møter en god eller dårlig saksbehandler i barnevernet» (NRK 2. april).

Det er rett og slett et stort behov for holdningskampanjer overfor ansatte i barnevernet.

• Autorisasjonsordning

Det må innføres en autorisasjonsordning for de som skal jobbe i barnevest på linje med kravene til helsepersonell. Det vil både gi en beskyttelse mot uforsvarlig praksis og gi de ansatte i barnevernet et løft i profesjonsmessig status.

• Sikre rettssikkerheten

Retten til reell medvirkning for barn og foreldre må faktisk etterleves. Det er uforståelig hvor mange rapporter som stadig fastslår at barns rett til medvirkning er krenket. Barnevernets vurderinger og beslutninger må dokumenteres og begrunnes grundigere slik at de kan etterprøves og forklaringer på svikten finnes. Her mangler ikke klare regler, men åpenbart   mangel på forsvarlig praksis.

• Gjennomgå det statlige barnevernet

Det er 20 år siden staten overtok andrelinjetjenesten (rådgivning til kommunalt barnevern, drift/anbud av barnevernsinstitusjoner og rekruttering av fosterhjem) fra fylkeskommunene.

Det er vanskelig å se at dette har vært en vellykket reform. Tvert imot er det nettopp i fosterhjem og institusjoner at den største svikten mot sårbare barn er avdekket. Det kommunale barnevern har i årevis med rette blitt gjenstand for en rekke tilsyn. Det er nå på høy tid at den statlige barnevernstjenesten underkastes samme grundige undersøkelser!

• Svikten i samarbeidet mellom barnevernet og andre velferdstjenester må bedres

Det dårlige samarbeidet mellom barnevernet og andre tjenester som barnehagen, skolen, Nav og helsevesenet har vært påtalt gang på gang.

Den nye barnevernsloven innskjerper kravet til kommunal samordning av de ulike tjenestene. Det er nødvendig.

Mye tyder imidlertid på at en for restriktiv praktisering av taushetsplikten, hvilket forhindrer samarbeid mellom ulike tjenester, er en trussel mot tverretatlig samhandling som må tas mye mer alvorlig.