Ole Henrik Kråkenes, medlem av arbeidsutvalget i FO og leder av profesjonsrådet for barnevernspedagoger

Dette er et debattinnlegg, først publisert i Khrono. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Det er et arbeid på gang med å endre retningslinjene for utdanningen til barnevernspedagoger. I det nye forslaget legges det opp til at studentene skal skoleres mer i forsvarlig rettsanvendelse og saksbehandling. Den sterkere vektingen av juridisk kompetanse foreslås å erstatte kompetanseområdet som handler om oppvekst og familieliv. Det er en tydelig endring av hele grunnlaget for hva utdanningen skal være – og et steg i feil retning.

Mange barnevernspedagoger jobber som saksbehandlere i barnevernet. Noen vil derfor tenke at dette er en naturlig utvikling. Likevel mener jeg vi ser en vesentlig nedtoning av den sosialfaglige profilen som gjør utdanningen spesiell. Barnevern handler tross alt om mye mer enn bare paragrafer. Det krever evne til å forstå barn og familiers behov, bygge relasjoner og skape trygge rammer for endringsarbeid. Det er nøkkelen til å drive et barnevern som møter mennesker der de er.

Min bekymring er at både feltet og utdanningen i stadig større grad blir mer forvaltningsorientert. Er vi i ferd med å utvikle et barnevern som styres av regelryttere, i stedet for fagfolk med evne til å møte komplekse menneskelige behov?

Jeg forstår ønsket om å styrke rettssikkerheten i barnevernet. Kritikken mot sektoren har ofte handlet om nettopp dette. Det er viktig å sikre at beslutninger tas på en trygg og korrekt måte. Forståelse av lovverket og klare rammer for saksbehandlingen, skal sikre at barn og familier får hjelp som ikke baserer seg på tilfeldigheter. Det er viktig for tilliten til barnevernet.

Samtidig må vi ikke glemme at den beste måten vi sikrer rettssikkerheten til barn og familier på, er å sørge for at de får den hjelpen de opplever at de har behov for. Hvis vi lar jussen dominere utdanningen, så vil det gjøre noe med hvilken inngang man har til jobben.

Den norske barnevernspedagog­utdanningen er unik. Det er faktisk den eneste av sitt slag i verden. Det er den sosialfaglige profilen som gjør utdanningen relevante for mange ulike velferdstjenester som barnehagen, skolen, forebyggende arbeid, ungdomspsykiatrien og ikke minst som trygge voksne på barnevernsinstitusjoner.

Jeg er bekymret for at de nye retningslinjene bidrar til å snevre inn barnevernspedagogens rolle til en byråkratisk og forvaltnings­orientert oppgaveløser, som kun svarer på barnevernets behov. At vi får en skrivebordsutdanning, der fagfolk skal utføre det myndighetene ber om.

Det er vanskelig å ikke undre seg over om juss og forvaltning løftes så sterkt fordi det er status i å rette blikket mot det formelle og målbare. At endringene handler om å redusere feil og øke kontroll over hvordan oppgavene skal løses. I så fall må vi spørre oss om ikke dette går på bekostning av hele formålet med å ta høyere utdanning.

Som barnevernspedagoger skal vi være kritiske til systemet vi jobber innenfor, utfordre det etablerte og vi skal ha en yrkesetisk bevissthet rundt måten vi løser samfunnsoppdraget. Da kan ikke utviklingen av utdanningen vår basere seg på myndighetenes behov for styring og kontroll. Vi må gi høyskolene og universitetene ansvaret, tilliten og handlingsrommet til å utdanne fagfolka som trengs i samfunnet.

La oss beholde den sosialfaglige profilen til utdanningen vår, sånn at fremtidens barnevernspedagoger kan møte samfunnsoppdraget med et kritisk blikk og en forståelse av hvem man er der for.