Anne Emilie Larsen, rusmiddelavhengig og sykepleier

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Jeg heter Emilie, og er rusmiddelavhengig. Det tok meg mange år, og enda flere vonde nederlag, før jeg kunne innrømme noe av dette. Hvorfor det ble sånn, har mange og komplekse årsaker: flere dødsfall i nære relasjoner og traumatiske ting jeg opplevde med både drap og selvmord.

Men. Jeg har også vært en autorisert sykepleier. Jeg elsket mine pasienter, er stolt av at jeg sto opp for dem når de ikke kunne og gjorde det lille ekstra, at jeg dro hjem og henta noen putevar og laken til en døende pasient som ikke hadde noen selv og hadde sovet på sofaen de siste ti åra. At jeg stilte opp i en pasients begravelse eller brukte et kvarter jeg hadde til overs for å holde en pasient som spiste kveldsmat med selskap. Et kvarter jeg burde hatt tilgjengelig i utgangspuktet, men helsevesenet har blitt stadig mer redusert til timer og minutter. Helse og omsorg, disse tingene tar tid, og det bør ta tid.

Tilbake til saken: Mennesker med dype traumer, psykiske lidelser eller avhengighetsproblemer, kan ikke alltid bli hjulpet adekvat av en time poliklinisk samtale kanskje en gang i uka. Poliklinisk brukes om utredning og/eller behandling som utføres uten at pasienten legges inn. Jeg mener at poliklinisk behandling kan være til god hjelp i tidlige stadier av psykiske plager og som oppfølging i etterkant (såkalt ettervern) av psykisk lidelse eller rusmiddelavhengighet, men ikke som den eneste behandlingen tilgjengelig. Og all ære til de som jobber poliklinisk! De er fanget i et system der de så så gjerne skulle gjort mer, men de er begrenset av systemet de jobber i. Jeg er utrolig takknemlig for all hjelpen jeg har fått poliklinisk. Det har hjulpet meg, men jeg trenger mer.

Vær så snill, prøv å forstå dette: vi har faktisk ikke valgt å bli syke. Ja, vi har kanskje – dumt nok - valgt å ta en øl eller fem for mye, eller bare prøve en stripe kokain på fest. Men vi har vel alle gjort noe dumt en gang? Men vi hadde mest sannsynlig problemer lenge før det. De fleste av oss har hatt vonde liv, vi kan komme fra en bakgrunn full av traumer eller dødsfall, og påfølgende posttraumatisk stress lidelse, vi har levd med angst eller ADHD. Eller vi har vært ofre for seksuellt misbruk eller veldig dysfunksjonelle familierelasjoner.

Jeg «debuterte» i psykiatrien allerede som 11-åring, og det tok over 15 år, én (altfor sein) akuttinnleggelse og utallige runder med poliklinisk samtaleterapi på ymse DPS-enheter før jeg begynte å ty til selvmedisinering i form av rusmidler. Rusavhengige er ikke bare bortskjemte drittunger på kokain eller ecstacy, eller slemme mennesker som bare er kriminelle. Vi er sykepleiere, leger, lærere, snekkere, butikkmedarbeidere eller uføre, vi finnes i alle lag av samfunnet. Dere tenker at poliklinisk behandling er billigere, selvfølgelig er det det, men det funker jo ikke i lengden! De er bare billige og dårlig plaster på store, dyptgående sår.

Hva er det som faktisk virker? At noen får kanskje ett års hjelp ved en avhengighetsklinikk, der de kan lære seg å skape et liv med nye rutiner, eller at de får bare poliklinisk hjelp? Med økt fokus på sentralisering, nedskalering av helsehjelp og fokus på poliklinisk behandling gjør dere bare en ting: Dere skaper svingdørspasienter av oss. Og dere dreper oss, i lengden. Og svingdørspasienter finnes det allerede mer enn nok av i psykiatrien – jeg har selv vært en i over 28 år – og jeg er bare 39. Dere skaper egentlig bare mer jobb for et allerede veldig presset helsevesen.

Pasienter med psykiatriske lidelser, som ennå ikke har en avhengighet av rus, de som hadde hatt mest effektiv hjelp fra grundig utredning og kanskje et inneliggende opphold for noen måneder, får i dag hjelp kun en time en gang i uka. Selv ba jeg om mer hjelp i nesten ti år, men fikk bare plastre på såret – sosionomer og skolerådgivere, da det jeg kunne trengt var en psykiater og en god utredning. Og fordi vi ikke får nok hjelp ender vi med å eskalere noe som kanskje startet som «kun» en psykisk lidelse – til en dyp avhengighet, eller kriminalitet, eller en kombinasjon. Slik endte det også for meg. Og for så utallig mange andre.

Og når man ikke får hjelp og ender opp som rusmiddlavhengig, blir resultat at man heller ikke får nok hjelp, fordi politikere har bestemt at polikliniske samtaler er godt nok. Døgnplasser legges ned over en lav sko, og vi ender med å ta en overdose eller dø av alkoholavhengighet. Og de av oss som havner i fengsel som sliter med psykiske lidelser og rusmiddellidelse, de får endra mindre hjelp.

Mennesker med rusavhengighet er ikke bare en belastning av samfunnet. Men det virker som om de som bestemmer tror dette, det er den eneste måten jeg kan forstå ruspolitikken dere forfekter. Jeg undrer om rusavhengige blir sett ned på og ansett som dårlige mennesker – kriminelle og late folk på sosialstønad eller trygd. Fordi dere tror vi har fått en sykdom gjennom vår egne dårlige valg, ikke at vi har fått den på grunn av ufrivillig genetikk og uflaks med familie eller omstendigheter. Mennesker som får alvorlige skader på ryggmargen, skjelettet eller hjernen, får langvarig oppfølging på Sunnaas eller andre institusjoner for rehabilitering. Hvorfor skal ikke det være en selvfølgelighet for oss med psykiske lidelser eller avhengighet? Fordi vi er mindre verdt?

Å være avhengig av alkohol eller andre rusmidler er faktisk en heltidsjobb. De som jobber kan le av dette, men hør: Vi sitter konstant med skam, dårlig samvittighet, angst og bekymringer – for familie, for venner, for økonomi, for å ha råd til den neste husleia, den neste ølen eller neste brukerdosen. Vi mister jobber, familier og venner, vi mister husene våre og lever på gata.

Hvis vi fikk god nok hjelp over lang nok tid, er er jeg overbevist om at vi faktisk kan bli en ressurs – vi kan bidra til samfunnet. De fleste av oss er vant til å jobbe mye, hele tida, for å prøve å holde oss oppreist på den eneste måten vi kan. Tenk om vi kunne få hjelp som helbredet våre plagede sinn, slik at vi kunne snu tankene? Finne en mening med livet, litt livslyst, og en jobb? Veldig mange av oss ønsker faktisk å bli bedre og jobbe med noe meningsfullt. Vi må bare få rett hjelp. Men den er ikke tilgjengelig. Stedene som tilbyr den hjelpen og har kompetansen til det blir bare lagt ned for fote.

Og nedleggelsene er etter sigende gjort i «inkluderingens» sitt navn. Sollia som er et gårdsbruk kan ikke tilby rullestolbrukere og svaksynte et tilbud. Renåvangen kan heller ikke tilby pasientene sine gode nok tilbud fordi de ikke kan tilby tolketjenester på opptil 66 språk. Selvfølgelig skal rusmiddelavhengige i rullestol, som er svaksynte eller har et annet morsmål enn norsk få hjelp, men må den minoriteten av ruslidende til akkurat disse stedene? Prisen for at alle skal inkluderes blir at vi med rusmiddellidelser som allerede lever utenfor samfunnet, blir enda mer ekskludert. For meg føles det som svake unnskyldninger for noe som egentlig bunner i en eneste ting: penger.

Hva koster mest? Et menneske som blir dømt som «rusmisbruker» og som dermed ikke får hjelp, og blir evig svingdørspasient, som er avhengig av Nav og kanskje ender opp med å dø av overdose eller senskader av alkoholavhengighet. Eller 12-18 måneder med hjelp til å bygge opp et nytt liv, der de kan finne sin nye mening med livet og kan få en jobb etterpå og dermed betale skatt?

Dere som har ansvar må slutte å tenke at kortere behandling er veien å gå for alle. For når man hjelper noen til å bli frisk, enten det er fysisk eller psykisk, det burde virkelig ikke måles i penger.

Matoma (Tom Stræte Lagergren) har fått mye oppmerksomhet for den fantastiske jobben han gjør med å stå opp for nedleggelsene av skoler i Innlandet, spesifikt Flisa. Jeg er også fra Flisa. Om det at jeg står fram som rusmiddelavhengig, men samtidig kan sette et informert og engasjert søkelys på denne saken, så vil jeg gjerne gjøre det. For alle andre i min situasjon som ikke har resurssene eller kreftene til det. Det har vært publisert utallige saker om nedleggelsene av Renåvangen og Sollia, men få av disse har vært fra rusmismiddelavhengige selv. Naturlig nok, de er kanskje ikke sterke nok til å komme med sine kommentarer og deretter takle oppmerksomheten dette vil gi dem. Jeg håper jeg er sterk nok. For dette er så viktig – ikke bare for de rusmiddellidende selv, men for deres familier og venner. Jeg slåss ikke bare for mitt eget liv, men mange andres.

Jeg velger å ende med en liten gladnyhet: Jeg er veldig nylig blitt innvilget plass på Sollia. Og jeg er så utrolig takknemlig. Dette kan endre hele livet mitt. Jeg ønsker veldig å komme meg ut av avhengigheten og bygge et bedre liv. Kanskje til og med bli sykepleier igjen? Som sykepleier likte jeg meg selv – som sykepleier følte jeg meg som det mennesket jeg er ment til å være – et menneske som var nyttig og som hjalp andre. På Sollia mener jeg at jeg kan få hjelp til å komme ut av dette samtidig som jeg jobber med noe jeg vet jeg liker; dyr og gårdsbruk. Jeg vet at det blir tøft, men nå har jeg muligheten til å lære å ta ansvar for meg selv og hjelpe meg selv på en måte jeg dessverre aldri har lært. Å ha en jobb å gå til, noe som aktiviserer og er lystbetont, kan virke veldig motiverende i en tid der man prøver å bygge et nytt liv med gode rutiner - uten rusen. Jeg bare ber og håper om at Sollia og de andre ikke blir lagt ned før jeg og andre får muligheten til å bygge opp livet på nytt.