Marie Lerkendal, mor og vernepleier

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Tonje Brenna vil ikke lovfeste miljøterapeutrollen i skolen. I stedet vil kunnskapsministeren «styrke laget rundt eleven». Hun synes det er alvorlig at elever opplever at de ikke klarer å gå på skolen, og understreker viktigheten av å ha «et godt team rundt seg».

Ministeren sier ingenting om hvordan hun tenker å styrke laget rundt eleven. Eller hvilke profesjoner og kompetanse et slikt lag skal bestå av. Jeg lurer på om ministeren tenker at dette skal være lavtlønnede assistenter uten faglig miljøterapeutisk kompetanse.

Både staten og kommunene vil slik spare penger. Da blir det barna selv som må betale for dette resten av sitt voksne liv. Både utdannelse, arbeid og inntekt senere er et resultat av hvor godt og tilpasset skoletilbud de fikk i grunnskolen.  

Vi vet at utfordringene lærerne stilles ovenfor er blant annet elever med dårlig psykisk helse, mer eller mindre alvorlig atferdsproblematikk, sammensatte behov, lavt sosialt samspill, lærevansker, skolevegring, elever som ikke får nok utfordringer, familiesamarbeid, familieproblematikk, som også innebærer omsorgssvikt osv.

Et annet oppsiktsvekkende tema er det økende antall barn som blir diagnostisert med ADHD og Asperger. Om dette er reelt eller en følge av systemets organisering, derav krav til diagnose for at skolene skal bli tilført midler til den enkelte elev, må nå debatteres. 

Disse utfordringene stiller i aller høyeste grad krav til kompetanse hos den enkelte lærer som skal ivareta barna våre. Lærerutdanningen slik den er i dag gir ikke den nødvendige kompetansen som fyller behovet vi ser.

Er det nødvendig at lærerne skal ha også denne kompetansen all den tid kompetansen allerede finnes der ute? I så fall er det en erkjennelse at lærerutdanningen må forlenges med ytterligere flere år, noe som er et sløseri av tid og ressurser. 

Tidvis har det vært utfordrende for andre yrkesgrupper å få innpass i undervisningssektoren, grunnet profesjonskonkurranse. Samtidig sier lærerne selv at de ønsker å praktisere utdanningen sin, som nettopp er å undervise, og ønsker seg bort fra ansvaret de ikke har kompetanse til å utføre.

Konsekvensen av dagens system er at assistenter, som også blir benevnt fagarbeidere selv uten noen form for utdanning, ofte får ansvar for de aller mest utfordrende elevene. 

Miljøterapeut er i dag heller ingen beskyttet tittel, noe som igjen kan føre til mange misforståelser. Det kan føre til uklare roller mellom assistenter og miljøterapeuter og dårlig samarbeid mellom yrkesgruppene i skolen. 

Sett i lys av lærermangelen og lavere søkertall til lærerutdanningene er det på tide å se på viktigheten av miljøterapeuten, og dermed slippe yrkesgrupper som vernepleieren inn i varmen.

En satsing på vernepleiere vil føre til en større forståelse rundt utfordringene elevene allerede har, og møter på skolen. Deres unike helse- og sosialfaglige utdanning, samt deres atferdsanalytiske kompetanse vil gi elevene hjelp der de er, som igjen vil føre til mindre bruk av andre etater som BUP og PPT og barnevern.

Det snakkes også mye om å styrke helsetjenesten i skolen, i form av helsesykepleiere. Da må vi spørre om formålet? Vil denne yrkesgruppen være nok til å dekke både foreldre og elevenes behov? Hvilke forkunnskaper har en sykepleier som gjør de spesielt kvalifisert til for eksempel skolevegring, rus og utagering i skolen – utover ren førstelinjetjeneste?

Foreldrene er ofte barnas eneste, men dog viktigste støttespillere i dagens skolesystem. I barneombudets fagrapport «Uten mål og mening» beskrives det alvorlige forhold hvor foreldre blir spilt ut på sidelinjen i et system som ikke ivaretar barna deres godt nok. Faren for diskriminering og utenforskap er stor dersom barnas utbytte blir avhengig av foreldrenes ressurser og bakgrunn. Ungdommer selv sier at de ikke hadde stått her i dag hvis det ikke var for foreldrenes innsats.

Foreldre og organisasjoner mener at kompetansen, innholdet og organiseringen som skal sikre et forsvarlig og likeverdig tilbud heller ikke er til stede. Familier forteller også om massiv bruk av ulovlig bruk av tvang og makt mot elever, og lite kompetanse rundt hvordan å forebygge dette. 

Fokusområder i overordnet del av ny lærerplan 2020, er blant livsmestring, folkehelse og medborgerskap. Dette krever et bedre tverrfaglig samarbeid i skolen. 

Mitt spørsmål er: På hvilken måte tenker kunnskapsministeren at det tverrprofesjonelle samarbeidet i skolen skal ivaretas når hun ikke ser betydningen av andre profesjoner inn i skolen enn lærere inn i skolen?

Kunnskapsministeren hevder også at «på de ulike skolene er det skoleledelsen og skoleeier som best vet hvilke behov deres elevgruppe trenger», og mener at dette handler om tillit. Dersom skoleeiere vet best, er det ikke da grunn til å tro at de både har kunnskap om viktig kompetanse til elevens beste og at de har tillit til miljøterapeuter i skolen? 

Ministeren bør i stedet oppdatere seg for å gi sterke føringer for hvilke profesjoner utover pedagogen vi skal ha i skolen. Slik blir skoleeiere mer bevisst hvilken kompetanse som skal verdsettes i skolen nettopp for å sørge for ivaretakelse av barna våre.

Uten dette er jeg redd ansvaret hos den enkelte skoleeier vil føre til lite endring. 

Etter mitt syn er det viktig å skille mellom profesjoner og hvilken kompetanse hver enkelt sitter med. Videre må profesjonene samarbeide mot samme mål, og på den måten oppnå det beste resultatet for den enkelte elev. Heretter må vi lytte på tydelige skoleeiere og kompetente skoleledere.

Slik det er i dag, og sannsynligvis vil fortsette å være dersom kunnskapsminister Brenna får det som hun vil, vil «miljøterapeutrollen» fortsatt undergraves og forbli uklar i den forstand at enhver person, selv uten utdanning, kan settes inn i en miljøterapeutrolle, uten å forstå hva denne rollen faktisk krever og innebærer.