Jan-Erik Lie, FO-Studentene, Høgskolen i Østfold

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Hver dag står unge hardtarbeidende studenter opp om morgenen for å fordype seg i vernepleie, barnevern, sosialt arbeid og andre helsefag. Dette gjør vi fordi vi brenner for å være en stemme for de som ikke klarer å stå opp for seg selv. Det gir meg en vanvittig god mestringsfølelse å kunne være der for andre, å se mine medmennesker og hjelpe dem tilbake fra utenforskap. Dette er velferdsstaten på sitt aller beste. Men dessverre så svikter systemet studentene på veien. Utdanningsinstitusjonene i Norge finansierer i svært ulik grad utgifter vi som helsestudenter får når vi skal ut i praksis. Utgifter vi ikke slipper unna da vår praksis er obligatorisk sammenlignet med andre utdanninger. Institusjonene fordeler praksisplasser til studentene etter beste evne, men mangel på lokale plasser får store konsekvenser for noen.

La oss se på to forskjellige eksempler på hvordan en praksisperiode kan forløpe seg. Ola bor i Fredrikstad sentrum, studerer sosialt arbeid og har fått tildelt praksisplass på ett av de lokale Nav-kontorene i byen. Ola følger praksisveileders arbeidsplan for arbeidstid og jobber derfor fra åtte til fire. Reiseveien mellom hjemstedet og praksisstedet er cirka fire kilometer og utgjør rundt 30 minutter med buss tur/retur. Han bruker noe av ettermiddagene på å gjøre skolearbeid tilknyttet studiet, og jobber annenhver helg i butikk.

Kari bor litt utenfor Fredrikstad sentrum, studerer vernepleie og har fått tildelt praksisplass på sykehuset i Tønsberg. Kari har i likhet med Ola en praksisveileder og følger arbeidsplanen til veileder, men her stopper likheten. Kari sin veileder jobber på sykehus ikke kontor så arbeidstiden er mer varierende. Reiseveien mellom hjemstedet og praksisstedet er cirka 65km og utgjør mellom 4–6 timer med buss/tog og ferge, eller rundt 3t med bil og ferge t/r. Etter endt arbeidsdag i praksis inkludert reise har hun ikke mye overskudd igjen til skolearbeid, og helgene går stort sett til ekstrajobben på sykehjemmet.

I eksempelet over ser vi at Ola har vært heldig og fått praksis i nærheten av sitt hjemsted. Utgiftene han får i forbindelse med praksis er ikke mer enn et månedskort på bussen til rundt 500 kroner i måneden. Med disse vilkårene har Ola gode forutsetninger for en vellykket praksisperiode. Kari derimot har fått så lang reisevei at det blir vanskelig å pendle med offentlig kommunikasjon. Spesielt ettersom hun ikke alltid jobber normal arbeidstid. Kari må nå kanskje kjøpe seg en bil, eller finne seg et ekstra sted å bo. Med så lang reisevei er det heller ikke mye tid igjen til skolearbeid. Dette er en grov urettferdighet som rammer studenter som er uheldig med praksistildelingen. At en student skal måtte risikere å bruke titusener av kroner på egen bil eller betale dobbel husleie for ett ekstra sted å bo for å fullføre praksis, det må kunne sies å være langt utenfor rimelighetens grenser.

Vi lever i en urolig verden hvor levekostnadene øker og øker. Dyrere matvarepriser og et glohett leiemarked tvinger studenter til å jobbe mer enn før for å finansiere egen studietid. Og som en uunngåelig konsekvens blir det mindre tid til å fordype seg i studier. Jeg er helt overbevist om at den økonomiske situasjonen til dagens studenter slår uheldig ut for den psykiske helsen til enkelte, samt trekker ned kvaliteten på utdanningen. Studentenes helse og trivselsundersøkelse fra 2022 viser at cirka 20 prosent har skadet seg selv med vilje, og 23 prosent har hatt tanker om å ta sitt eget liv. Da blir det et paradoks for meg at enkelte studenter må jobbe fulltid en periode for å spare opp penger for å få råd til å jobbe i praksis.

Så her kommer en liten bønn til samfunnet og politikerne våre. Staten må sørge for at utdanningsinstitusjonene har økonomi til å finansiere boplass og reiseutgifter for studenter som har obligatorisk praksis uforholdsmessig langt hjemmefra. Staten må også sørge for at kommunene som huser høyere utdanningsinstitusjoner også har praksisplasser til studentene som studerer der. Vi som studenter vil kunne mestre våre studier og praksis uten å bekymre oss for økonomien. Vi ber om at dere anerkjenner viktigheten av å investere i oss helsestudenter, slik at vi kan bli de dyktige fagfolkene som vil ta vare på dere og deres nærmeste når sykdom rammer. Vi står klar til å gjøre en forskjell. Dette er en investering i fremtidens helsevesen, din helse og vår styrke som samfunn.