Stolt, men sliten barnevernspedagog (redaksjonen kjenner forfatterens identitet)

Jeg har lenge vurdert å skrive dette til deg. Men det er jo ikke bare til deg. Det er til mine kolleger, til våre politikere, til folket som trenger å vite. Det er tungt å utlevere seg selv. Særlig når jeg nå skal fortelle deg hvorfor jeg takker for meg som saksbehandler.

Jeg er redd for å bli syk av jobben min, så jeg har valgt å trekke meg før jeg kommer helt dit. Om snaue to måneder er jeg ikke saksbehandler mer. Det skal bli godt å slippe å våkne om natten og gruble over den ene eller andre saken. Slippe å tenke på alle vi ikke klarer å gi rett hjelp til rett tid.

Men selv om jeg slutter er barna og deres familier der fortsatt. Jeg kan velge å ta en pause fra det, men kjære politikere, det kan ikke dere.

Jeg har jobbet sju år i en barnevernstjeneste som nå har 11 ansatte. Det er kun to igjen av kollegene fra da jeg startet. Min nåværende leder er den sjette barnevernslederen jeg har forholdt meg til. Jeg har ikke tall på hvor mange og lange sykemeldinger det har vært blant de ansatte. Det har vært vanskelig å få tak i vikarer.

Høy gjennomtrekk har medført månedslange perioder med ubesatte stillinger. I perioder har vi vært så få som fire ansatte på jobb. Og så, når vi tror vi ser lyset, når folk kommer tilbake, eller vi ansetter nye, da kommer sykmeldingene til dem som har slitt seg ut med å fylle de tomme stillingene. Dette er en ond sirkel vi ikke klarer å komme oss ut av, fordi vi er for få ansatte til å gjennomføre de lovpålagte oppgavene.

På syv år har jeg hatt én medarbeidersamtale. Kanskje har vi hatt ett personalmøte i året. For det er ikke tid. Jeg tror nesten rådmannen har så lite hår på hodet fordi han har revet det av i frustrasjon over barnevernstjenesten. Hvorfor bygger de ansatte seg opp så mye avspasering? Er det de ansatte som psyker ut lederne sine? Hvorfor er det så høy gjennomtrekk og så mange sykmeldinger?

Kommunen har gitt oss personlighetstester og effektiviseringsveiledning. Tidvis ser de at de må gi oss nye stillinger, vi har faktisk fått ett par. De er dessverre en etterlengtet dråpe som blir borte i det store havet kalt «etterslep». Men da sier lederne til oss at nå må vi brette opp ermene, vi må vise at vi klarer å bruke ressursene og snu situasjonen. Det har vi til gode å få til, dessverre. Men tro meg når jeg sier at vi har prøvd.

Ennå har jeg ikke snakket om selve jobben. Jeg er helt sikker på at den hyppige utbyttingen av saksbehandlere og alle sykmeldingene har gjort det vanskeligere for barn og deres familier å forholde seg til barnevernstjenesten. Stadig brutte relasjoner hemmer endringsprosessene vi prøver å iverksette. Det fører til at viktig informasjon blir borte, og i verste fall at alvorlig omsorgssvikt ikke blir avdekket. Det fører til manglende tillit, som igjen gjør at barn ikke våger å fortelle eller at familier takker nei til tiltak de egentlig trenger. Det kan føre til at barnevernet ikke får fulgt opp foreldre godt nok der tilbakeføring kanskje kunne vært en mulighet med mer systematisk veiledning. Offentlig omsorgssvikt heter det på godt norsk.

Du, Erna, og barneminister Ropstad har foreslått noen tiltak. De er fine! Men effektiviseringen blir borte i brannslukkingen. Sannheten er at vi ikke har tid til å gå på videreutdanning. Vi har heller ikke tid til å bruke den kompetansen vi tilegner oss. Og vår kommune trenger føringer fra høyere hold, for de har allerede prøvd ut tiltakene dere foreslår.

Barnevernsproffene og barnevernloven snakker om å utføre våre lovpålagte oppgaver med kjærlighet. Og jeg er så enig! Men det krever at jeg kjenner på følelsene til dem jeg møter. Jeg vet aldri hva dagen min bringer. Jeg kan bli sendt ut på akuttoppdrag hvor jeg snakker med barn om alvorlig omsorgssvikt, vold eller overgrep. Jeg må tørre å se, tørre å tvile, tørre å drøfte og tørre å ta upopulære og livsviktige beslutninger. Dette skal jeg tørre på en tydelig, ydmyk og empatisk måte for alle involverte, uansett hvor mye kjeft jeg får. Jeg skal følelsesregulere de andre og meg selv samtidig.

Heldigvis er ikke hver dag akutt. Jeg har dager hvor jeg stråler, når vi får til godt endringsarbeid, når jeg blir kjent med familier som setter barnas behov først, når jeg kjenner på at kompetansen strekker til. Og så har jeg dager hvor jeg har mest lyst til å gråte. De siste ukene har jeg løpt fra møte til møte, tatt telefon på telefon, strukket meg til mitt ytterste. Men det er ikke godt nok. Telefonen ringer fortsatt. Det tar ikke slutt.

Jeg har et yrke som er forhatt i andre land, som får massiv kritikk i vårt eget land. Jeg har blitt utsatt for trusler og hets. Lovverket og de økonomiske rammene er bestemt av våre politikere. Men det er jeg og de familiene jeg jobber med som må ta støyten.

Min leder sa på starten av dette året at vi tross alt har valgt et yrke hvor vi aldri blir ajour, og det må vi bare leve med. Nå har jeg dessverre kommet til det punktet hvor fastlegen forteller meg at stresset gjør meg fysisk syk. Men på kontoret vårt er det per nå ikke mulighet for tilrettelegging. Det er allerede så mange som har behov for det.

Heldigvis takker jeg for meg mens jeg ennå har krefter til å kjempe ved sidelinjen. Vær så snill: Lytt til oss ansatte! Dette er et rop om hjelp. Vi trenger mer tid til å gjøre jobben vår, og vi trenger flere kolleger å dele arbeidsbyrden med. Vi trenger ledere som har tid til å være ledere. Gi oss tid til flere suksesshistorier! Kjære Erna, gi oss bemanningsnorm!