Kathy Lie, stortingsrepresentant SV

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meiningar. Du kan sende inn kronikkar og debattinnlegg til Fontene her.

Disse svært urovekkende tallene kommer fram i Fosterhjemsundersøkelsen 2023.

Når de som kan mest om det å være fosterhjem, nemlig fosterhjemmene selv, ikke vil anbefale andre å bli fosterhjem må vi stoppe opp og lytte. For hva skyldes dette?

Norsk Fosterhjemsforening har mange ganger understreket at det ikke er barna, men systemet som er problemet. Foreningen har lenge pekt på flere forhold som må forbedres for fosterhjemmene.

Bedre rettigheter

Ett av dem er åpenbart: Fosterhjem må få rettigheter som arbeidstakere, ikke som frilansere. I dag har ikke et ordinært fosterhjem en gang rett på pensjonsopptjening ved frikjøp, ei heller feriepenger. Slik kan vi ikke ha det i 2023. Det kan heller ikke være slik at kontrakter avsluttes nærmest ved et knips, slik vi har hørt eksempler på i det senere.

Når vanlige mennesker påtar seg et livsviktig oppdrag, som dessuten er svært økonomisk gunstig for samfunnet, så skal det selvsagt følge med trygge og robuste rettigheter.

Styrket rettssikkerhet

Et annet problem som har blitt tydelig særlig etter EMD-dommene mot Norge, er at noen fosterhjem opplever at verken barna eller fosterhjemmet høres i spørsmål som angår barnet og at også rettssikkerheten deres er for dårlig. Norsk Fosterhjemsforening uttaler ofte at fosterhjem bør få sterkere rettssikkerhet, noe SV støtter.  

«Når vi ser på tilbakemeldingene fra fosterforeldrene er det helt klart at det trengs en total omlegging på fosterhjemsfeltet med fokus på rettssikkerhet», skriver Norsk Fosterhjemsforening i rapporten «Hva skal Norge gjøre uten fosterhjemmene?» fra i år.

Som de som ofte kjenner barnet best må fosterhjem først og fremst gis klageadgang i alle saker som angår barnet og/eller fosterhjemmet. Fosterforeldre bør også gis partsstatus i saker der barnet har bodd lenge i det samme fosterhjemmet. I dag har fosterforeldrene kun en uttalerett. Det fremstår nokså åpenbart at dersom et barn har bodd store deler av livet sitt i ett og samme fosterhjem er det fosterforeldrene som er barnets foreldre i det store bildet. De bør dermed ha partsstatus i viktige saker, for eksempel i saker om krav om flytting til biologiske foreldre.

Kanskje man også bør vurdere å bytte ut ordet fosterforeldre med noe helt annet og mer virkelighetsnært i slike saker. Vi kjenner til flere fosterforeldre som har hatt barn boende hos seg i årevis og som opplever betegnelsene «fosterbarn» og «fosterforeldre» som både respektløs, virkelighetsfjern og feil.

Færre omsorgsovertakelser og flere tilbakeføringer

Statistikken viser nå at samvær øker, tall på omsorgsovertakelser og adopsjon går ned, mens antall tilbakeføringssaker har gått opp de senere år (Bufdir). Flere stiller spørsmål ved om man kan være sikre på å ha gjort riktige vurderinger når slike endringer skjer i et relativt hurtig tempo. 

Barneombudet har bedt barneministeren om å få oversendt kunnskap som forklarer utviklingen i sakene. SV ser også fram til å få mer kunnskap om dette, for det er slett ikke uten uro at vi konstaterer denne endringen i norske barnevernssaker.

Belastende midlertidighet

Saker om tilbakeføring til biologiske foreldre eller krav om samværsøkning reises for barneverns- og helsenemnda, eller for rettssystemet ved ankesaker. Et tredje moment som fremheves som belastende for både barn og voksne, ikke minst fosterhjem, er den «evige midlertidigheten» som både barn og voksne ofte må leve med.

Vi kjenner til saker der fosterforeldre forteller om et tosifret antall saker i nemnd- og rettssystem i løpet av deres tid som fosterhjem. At dette er svært belastende for både barn og voksne kan det ikke være særlig tvil om. Likevel kan dette skje ettersom biologiske foreldre i dag årlig har anledning til å prøve sakene på ny. Her kan dermed både barn og fosterhjem bli tvunget til å gå gjennom nemnds- og rettssaker gang på gang i flere år. Dette er ikke akseptabelt for barna som trenger ro og stabilitet, og heller ikke for voksne, som i mange tilfeller også lever i uvisse i årevis, samtidig som barn og voksne knytter seg til hverandre i fosterhjemmet.

Barneombudet har nylig kommet med en rapport om barn i fosterhjem, og barneombud Inga Bejer Engh uttalte i forbindelse med rapportlanseringen at grensene tøyes for langt når saker om tilbakeføring her til lands kan fremmes på ny i år etter år.

«I Norge kan man holde på i ni-ti år. Da har man strukket strikken altfor langt», sier Engh.

«Lovverket fører til at mange barn, selv etter flere år i fosterhjem, ikke får en avklaring på hvor de skal bo neste uke, neste måned eller neste år. Det er et paradoks med tanke på at det barna trenger, først og fremst er ro og stabilitet», skrev Barneombudet i en kronikk på NRK Ytring i juni.

Sett grense ved to år

SV mener Norge bør følge den svenske modellen, der det etter to år i fosterhjem gjøres en vurdering av om barnet skal bo permanent i det fosterhjemmet de er i.

SV støtter også Barneombudets uttalelser om at barn må få rett til å be om å stanse samvær om de ikke ønsker dette. Tvangssamvær, som mange fosterforeldre forteller at de nå presses til å utsette barn for, skal ikke forekomme i Norge!

Barnekonvensjonen må løftes

I revidert nasjonalbudsjett fikk SV økt tilskuddene til spesialiserte fosterhjem til 15 millioner. Det er ikke nok, men vi må gjøre det vi kan. Vi vil fortsette å ta ansvar for barn og fosterhjem og jobbe for bedre rettssikkerhet for både barn og fosterhjem. Men også regjeringen og barneminister Kjersti Toppe (Sp) må nå vise med tydelighet og fasthet hvordan de skal jobbe for å sikre barn og fosterhjem en bedre hverdag – og ikke minst bedre rettigheter.  

Noen mener Norge nå ivrer så sterkt for å imøtekomme de voksnes rettigheter at man ofrer barna.

Dette vil ikke SV sitte og se på. FNs Barnekonvensjon er nedfelt i norsk lov, og nå må den løftes høyt opp i alle aktuelle fora.

Dette haster. Barn har ikke tid til å vente i årevis. Da kan barndommen deres være over.