Vi kjente på sorg og sinne, vi følte oss brukt og deretter overlatt til å selv med vår sorg og fortvilelse. Er det slik det er å være fosterforeldre?, spør tidligere fostermor i dette innlegget.

Vi kjente på sorg og sinne, vi følte oss brukt og deretter overlatt til å selv med vår sorg og fortvilelse. Er det slik det er å være fosterforeldre?, spør tidligere fostermor i dette innlegget.

Colourbox.com

Fosterhjem – et oppdrag for deg som har et hjerte som tåler å knuses

DEBATT: Fosterhjem må være et forsvarlig tiltak også for fosterforeldre. Hvis ikke er det som å spille russisk rulett med egen helse å si ja til et oppdrag.
03.12.2020
09:13
03.12.2020 09:40

Fostermor – det er å være mamma på oppdrag, helhjertet som om det er ditt eget barn, men uten vern eller rett til medvirkning om oppdraget avsluttes. Det er et oppdrag for dem som har et hjerte som tåler å knuses. Det hadde ikke jeg.

En tilbakeføring kan være helt riktig selv om det kan være ekstremt krevende for fosterforeldrene, særlig hvis de ikke er forberedt på en mulig tilbakeføring. Det var ikke vi. Andre enn oss tok beslutningen, og vi må leve med den.

Etter endt oppdrag som fosterforeldre ble vi i stor grad overlatt til oss selv med sterke ubearbeidede opplevelser og en intens sorg over å ha mistet et barn vi rakk å bli så inderlig glad i. Det ble raskt stille fra barnevernets side.

Bufetat kontaktet oss etter seks måneder uten at det resulterte i noe tilbud om hjelp. De ville først og fremst høre om vi kunne tenke oss å bli fosterforeldre igjen. Tanken på det kunne ikke vært fjernere, og jeg er i dag usikker på om jeg kan anbefale andre å bli fosterforeldre før det er et bedre sikkerhetsnett rundt dem hvis fosterhjemsoppdraget skulle bli mer krevende enn en forutså.

Barnevernstjenesten drev etter vår mening ikke forsvarlig overfor oss som fosterforeldre. Risikoen for helseskade var for stor. Resultatet for meg ble en langvarig sykmelding.

En bønn jeg skulle ønske jeg hadde før jeg sa ja til være fostermor er en av Trygve Skaug sine tekster. Nå får den stå som overskrifter på mine erfaringer.

«Gi meg et blikk som aldri viker

Et håp som står av seg sjøl

Et hjerte som tåler å knuses uten at det slår seg i hjel

Gi meg bein som orker å løpe

Du er min nye drøm

Gi meg tru som flyter når jeg legger på svøm»

Vi hadde trua da vi for noen år siden sa ja til å være fosterforeldre for ei jente i slutten av barneskolealder. Hun kom fra et lengre opphold i beredskapshjem, og det var med tanke på varig plassering hun kom til oss.

I opplæringen av fosterforeldre vektlegges betydningen av å skape tilhørighet og å inkludere fosterbarnet på linje med egne barn. Jeg møtte henne derfor med et vidåpent hjerte uten forbehold, og ble glad i henne som om hun var mitt eget barn.

Etter hvert som vi ble kjent og hun ble trygg, kom hennes egen historie fram. Traumer hadde satt sine spor, og smerteuttrykkene var sterke når minnene kom tilbake. Savnet etter sin biologiske familie viste seg også å være sterkt. Det ble en svært turbulent tid. Hun trengte meg døgnet rundt. Hele familien vår ble påvirket av dette, og alt av jobb og sosialt liv ble satt på vent.

Saksbehandlerne var tilgjengelige og oppsøkende overfor oss. De hjalp oss å forstå hennes atferd og uttrykk. Men vi hadde i tillegg behov for personlig hjelp som ikke ble dekket, i den ekstremt krevende tiden.

Saksbehandlerne var for praktisk og emosjonelt involvert i saken til å kunne ta vare på oss i vår frustrasjon, bekymring og fortvilelse. Det ble noen ganger oppfattet som personlig kritikk når vi uttrykte avmakt og behov for mer hjelp. De minnet oss på at hele situasjonen gikk inn på dem også, og at de gjorde så godt de kunne. Vi så at de sto i et sterkt press.

Vi hadde trengt en uavhengig veiledningstjeneste som kunne ta imot hele oss. Vi sto i frontlinjen, og alt som skjedde gjorde ekstra vondt fordi det handlet om barnet «vårt», og vår følelse av utilstrekkelighet.

I møte med politi, rettsvesenet og psykisk helsevern var det heller ikke noen støttefunksjoner for oss som fosterforeldre. Vi var i et oppdrag for samfunnet, men manglet oppfølging som andre ansatte i disse instansene har etter krevende hendelser. Hendelser fra denne perioden preger oss fortsatt.

«Gi meg et håp som står av seg selv»

Det ble etter hvert stadig mer krevende for oss å være fosterforeldre. Ville vi klare dette? Vi bare eksisterte denne perioden. Jeg lovte henne hver natt i mange måneder at jeg ikke skulle gi opp.

Jeg måtte bære håpet for oss begge, og resten av familien måtte bære belastningen med at jeg bare klarte å være fostermor.

«Gi meg bein som orker å løpe»

Vi ble slitne inn til margen, hudløse og sårbare. Noen møtte oss med velmenende råd om at denne oppgaven var for stor, og at vi måtte overlate ansvaret for henne til andre. Hvordan kunne vi det når hun trengte oss som mest? Hvem skulle «andre» i så fall være?

Hun kalte meg mamma, og ga meg tillit gjennom å dele mestring, men også sinne, smerte og såre minner hun ikke hadde fortalt til noen andre. Jeg kunne ikke, og ville ikke, si at hun ble for mye for meg. Det var noe av det hun fryktet mest, at jeg skulle bli for sliten eller gi opp.

Når dagene etter hvert ble lettere for henne opplevde vi også mye glede og latter i huset. Hun hadde en egen evne til å fylle huset med musikk og liv på gode dager. Det ga oss tro på bedre dager.

Det tok et par år før tilstrekkelige tiltak for jenta var på plass. Hun fikk det gradvis bedre med seg selv, og familien ønsket på nytt å kreve tilbakeføring. Etter hvert ville også jenta flytte hjem. Hun var blitt modnere, og mente hun nå kunne håndtere det som måtte bli av utfordringer hjemme. Barnevern og sakkyndige anbefalte det ikke, og saken måtte derfor gjennom rettssystemet enda en gang.

Tilbakeføring til egen familie

Det var nok samlet sett en riktig beslutning at hun skulle få flytte hjem, men det ble et følelseskaos for oss å miste noen som vi var blitt så inderlig glade i uten å være forberedt på det.

Det ble ikke tilrettelagt for noen prosess mellom biologisk foreldre og oss som fosterforeldre i tilbakeføringsprosessen. Resultatet er at vår kontakt med jenta ble avsluttet mot både vår og jentas uttrykte vilje.

Vi hadde fulgt henne i ekstreme kriser og gjennom bekmørke dager. Vi hadde besteget fjell i dobbel betydning, og sett hvordan mestring ga livsglede. Det ble et tomrom etter henne. Vi kjente på en sorg det var vanskelig å sette ord på, og etter hvert et sinne fordi vi følte oss brukt og deretter overlatt til å selv med vår sorg og fortvilelse. Er det slik det er å være fosterforeldre?

«Gi meg et hjerte som tåler å knuses»

Vi tenker mye på vårt fosterbarn, og snakker om henne nesten hver dag selv om det nærmer seg et år siden hun flyttet. Hun har en spesiell plass i våre hjerter. Vi har aldri ønsket henne ut av våre liv, og håpet i det lengste at vi kunne få ha kontakt også etter at hun flyttet til sine foreldre.

Sorgen mildner heldigvis med tiden, og vi hører at hun har det bra. Sorgen oppleves som en trekant som snurrer rundt i hjertet. De spisse kantene risper i hjertet og det gjør forferdelig vondt. Ettersom tiden går blir kantene mer avslitt, og jeg vil vel mer og mer kjenne gleden over det jeg har hatt overskygge savnet av det jeg har mistet. Den prosessen tar tid, og jeg er ikke helt der enda.

Som fosterforeldre er vi mennesker med levde liv som ønsker å inkludere og å bli inkludert i barnets liv og historie. Vi investerer på en måte oss selv, og dermed risikerer vi mye både på egne og familiens vegne.

Har jeg mislyktes som fostermor?

I tillegg til sorg kjenner jeg på både skam og utilstrekkelighet fordi jeg ikke taklet overgangen særlig profesjonelt. Å være fostermor er et «oppdrag». Jeg hadde jo ikke «rett til» dette barnet, det ble bare så vanskelig å ikke elske det som sitt eget. Det var også det jeg ble spurt om å gjøre. Barnevernet hadde oppfattet at denne jenta trengte et nytt varig hjem. Og så var det ikke slik.

Jeg mestret ikke å gå inn i mammarollen for et barn og samtidig ha en distanse så jeg kunne tåle et uforberedt brudd. Kanskje det i etterpåklokskapens lys ikke var uventa, men jeg var ikke forberedt psykisk og mentalt på at det kunne skje. Jeg var lenge lei meg for at jeg ikke har klarte avslutningen bedre. Men må jeg bære ansvaret alene for at jeg gikk i stykker?

Fosterforeldres sorg må bli forstått og anerkjent

Brudd i nære relasjoner er smertefullt. Selv om det kan være både juridisk og moralsk riktig at barna blir flyttet eller tilbakeført til sine biologiske foreldre kan fosterforeldre oppleve sterk sorg. Det kan bli en ensom og utmattende prosess om de ikke får hjelp.

Hvor vanskelig prosessen blir avhenger av både egne ressurser og ressurser en har rundt seg. For å sette inn riktige støttetiltak må en begynne med å forstå hvordan fosterforeldre påvirkes når fosterbarnet må flytte ut. Er en knust og emosjonelt utmattet klarer en ikke alltid selv å gi uttrykk for hvilken hjelp en trenger. Oppdragsgiver må derfor ta et større ansvar.

Vi ser nå en økt bevissthet om at fosterhjemsplasseringer som hovedregel skal være midlertidige, og at foreldrene skal sikres rett til å få tilbakeført barna sine, selv etter flere år. Det fordrer, etter min mening, en endring i både opplæringen og oppfølgingen av fosterforeldre.

Fosterhjem må være et forsvarlig tiltak også for fosterforeldre, uavhengig av hvor krevende oppdraget er eller utvikler seg til å bli. Hvis ikke er det som å spille russisk rulett med egen helse å si ja til et oppdrag som fosterhjem.

Jeg håper barnevernsreformen, også av hensyn til barna, bidrar til å styrke fosterhjemmene. Et minimum må være å sikre en kompetent og uavhengig veiledningstjeneste, og etablere gode rutiner for oppfølging av fosterfamilien ved avslutningen av et oppdrag.

I mellomtiden bør det vurderes å merke annonsene som rekrutterer fosterforeldre med et PS: Du må ha et hjerte som tåler å knuses uten at det slår seg i hjel …

03.12.2020
09:13
03.12.2020 09:40