June E. Obam, daglig leder, Marit F. Paulsen, veileder/vernepleier, Espen B. Grøtan, veileder/familieterapeut og Janne Kari Stenseth, fagansvarlig barn og unge/barnevernspedagog, Krisesenteret for Molde og omegn IKS

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I Fontene 25.10.2024 var det en artikkel med tittelen «Skal kvinner og menn dele Krisesenter? Fagfolk strides». Denne omhandlet arbeidet med ny krisesenterlov som skal ferdigstilles i 2025. Der er spørsmålet om hvorvidt kvinner og menn skal ha et felles krisesentertilbud, sentralt. Vi registrerer at det det er stor splittelse rundt dette, noe som også kommer fram i artikkelen. En debatt rundt dette er derfor både kjærkommen og viktig, for å få fram ulike syn i denne saken.

Vi ved Krisesenteret for Molde og omegn IKS vil derfor dele våre erfaringer og refleksjoner rundt dette. I dette innlegget bruker vi i hovedsak kjønnsbegrepene «kvinner» og «menn» siden dette brukes i lovteksten vi her har fokus på. Vi vil likevel understreke at det vi belyser er viktig for oss i møte med et mangfold av kjønnsidentiteter.

Først litt om vårt krisesenter: vi og våre innbyggere er heldige og har et nytt og fleksibelt bygg som kan imøtekomme individuelle behov. Bygget er utformet med en egen herre- og kvinneavdeling slik loven krever. I tillegg har vi to atskilte enheter til bruk for beboere med tilleggsproblematikk innen rus, psykiatri eller andre funksjonsnedsettelser. Alle rommene har egne bad. Bygget er universelt utformet. Dette gjør at vi står godt rustet til å tilby et likeverdig tilbud til alle uavhengig av kjønn dersom lovverket endres. Vi er alltid bemannet slik at god tilstedeværelse i miljøet er mulig, det er en annen årsak til at vi vurderer at menn og kvinner kan bo i samme avdeling hos oss.

Vi bruker huset fleksibelt. Kommer det for eksempel en mor med fem barn til senteret og vi har en tom herreavdeling, så kan vi gjøre individuelle vurderinger på at familien skal få benytte seg av denne avdelingen. Atskilt enhet som er laget med tanke på brukere med tilleggsproblematikk, kan i dag bli benyttet av en eldre voldsutsatt som har behov for mer ro rundt seg hvis denne enheten er ledig.

Bufdir har lovet økonomiske bevilgninger til oppgradering av krisesenterbygg. Med utgangspunkt i våre erfaringer håper vi at byggene rustes opp med tanke på å ivareta brukernes individuelle behov på best mulig måte. Fokuset bør være på muligheter for å kunne skjerme seg i en vanskelig livssituasjon, ikke at atskilte enheter skal tilbys kun basert på kjønn.

Vi vet at mange krisesentre ikke har det samme bygningsmessige utgangspunktet som oss. Dette betyr at de må gjøre andre vurderinger. Her er vårt ståsted at krisesentrene selv må kunne ta faglige vurderinger og beslutninger om sammensetning på sine avdelinger, og at et lovkrav ikke går på kjønn, men på behov.

Vi er opptatt av et godt krisesentertilbud for alle voldsutsatte, uansett kjønn. Krisesenterloven presiserer at vi skal gi våre brukere helhetlig hjelp, i samarbeid med øvrig hjelpeapparat. Vi har stor tro på individuell tilrettelegging ut fra den enkeltes sak og situasjon, og at det er viktig å kunne tilby atskilt boenhet til de som har behov for dette.

Vi mener at det å gjøre et skille på voldsutsatte kvinner og menn blir for snevert i dagen samfunn. Eksempelvis opplever vi allerede i dag utfordringer i møte med transpersoner og ikkebinære. Hvilken avdeling de skal tilbys botilbud på. Vi kan ikke se at et likeverdig tilbud kan oppnås ved en lovmessig videreføring av fysisk skilte boenheter for menn og kvinner. Vi tenker at det her må være individuelle vurderinger basert på kartleggingssamtaler med den enkelte som bør ligge til grunn for hvilken type hjelp den voldsutsatte skal tilbys.

Det er også viktig å ha søkelys på barneperspektivet, da barn er egne rettssubjekt. At menn ikke får et likeverdig tilbud vil føre til at deres barn heller ikke får det. I praksis vil dette si at barn som bor på krisesenter sammen med kvinner i mye større grad vil ha mulighet til samspill og aktiviteter med andre barn i samme situasjon. Barn av menn på vil ikke ha samme mulighet. Hvis du er eneste mannen som bor på krisesenteret med dine barn, vil du i liten grad ha tilgang til fellesskapet som de andre er en del av. Vi vet av erfaring at det for både voksne og barn er viktig å møte andre voldsutsatte. Vi ser fordeler ved at barn ved senteret møter voldsutsatte med annet kjønn enn den forelderen de sel er der sammen med. Dette gir godt grunnlag for erfaringer med at alle mennesker er ulike/mangfoldige, og at ikke alle er voldsutøvere kun basert på kjønnet de har.

Å bo på krisesenter skal gi beskyttelse og en mulighet for å komme bort fra et liv i vold. Et felles krisesentertilbud kan være en forberedelse på veien videre, hvor man må forholde seg til både menn og kvinner i ulike situasjoner. Krisesenteret bør være det tryggeste stedet man kan øve på dette, hvor ansatte med faglig kunnskap jobber miljøterapeutisk blant annet med å bistå beboerne med å skille mellom reell frykt og følelsesmessig frykt i møte med ulike triggere. Vi har enda ikke opplevd at en voldsutsatt er redd for alle med samme kjønn som voldsutøver. Tvert imot: når vi har snakket med den enkelte kvinnelige beboer om hva de tenker om at en mann og hans barn kan få komme på felles middag, har vi aldri opplevd at de sier nei. I stedet har de etterspurt om ikke denne familien kan komme ned i «deres» avdeling og være en del av fellesskapet. Vi tenker at det å forholde seg til et mangfold av andre beboere i trygge rammer vil kunne bidra til å gjøre den voldsutsatte mer robust og forberedt til livet utenfor krisesenteret.

Et annet viktig perspektiv for oss, er synet på mannen som voldsutsatt. Det å behandles annerledes og få et annet tilbud kun fordi du er mann som er utsatt for vold i nære relasjoner, kan oppleves stigmatiserende. Det pekes i artikkelen på en mulighet for at kvinner ikke vil oppsøke krisesentrene hvis de må forholde seg til mannlige beboere. Det problematiseres i liten grad at menn kan vegre seg for å oppsøke samme tilbud nettopp fordi de som voldsutsatte av «feil kjønn» ikke vil få samme tilbud eller at de må forholde seg til kvinnelige beboere eller ansatte.

Hva tenkes så om kjønnsfordeling blant ansatte på krisesentrene? Oppleves mannlige ansatte også som en trussel for våre beboere, bare fordi de er menn? Våre erfaringer tilsier noe annet. Voldsutsatte kvinner som bor på vårt krisesenter gir ikke uttrykk for at de er redde for de mannlige ansatte. Atskilte enheter basert på kjønn, kan problematiseres opp mot hvilken sammensetning ansattgruppa skal ha. Vil en slik tenkning føre til at kvinnelige ansatte ikke skal kunne jobbe med menn som er utsatt for vold av kvinner og motsatt?

Videre kan man løfte blikket og se hvilke andre hjelpetilbud i Norge som er kjønnsdelte. Trenger du for eksempel døgnbehandling innen psykisk helse eller i somatikken er det individuelle hensyn som tas og ikke vurderinger basert på om du er kvinne eller mann. Vi mener at vi i større grad bør ha fokus på å ha ansatte med god kompetanse som tar veloverveide faglige vurderinger i møte med våre beboere. Dette i stedet for å fokusere for mye på kjønn.

I tillegg er dette også et spørsmål om bruk av ressurser. I dag er det en krevende økonomisk situasjon for mange kommuner, og det å ha atskilte enheter kun forbeholdt menn kan føre til at disse blir stående ubrukt i lengre perioder. Vi vet at menn i mye mindre grad benytter seg av krisesentrenes botilbud enn kvinner.

Vi forstår selvsagt bekymringene som kommer fram om at kvinner i mindre grad vil benytte seg av botilbud på krisesenter hvis kvinner og menn ikke er fysisk atskilt. Her støtter vi oss til Turid Kristensen fra Høyre som i artikkelen sier at «endringene som gjøres i loven må basere seg på fakta og ikke frykt som kanskje viser seg å være ubegrunnet». Erfaringene fra Romerike Krisesenter styrker vårt syn på dette. Fagleder ved Romerike Krisesenter Silje Vold Løve framhever i artikkelen at de gjennom sitt toårige prosjekt har kommet fram til at det «ikke er grunnlag for at det verken er nødvendig eller forholdsmessig å holde menn og kvinner atskilt i krisesenterets lokaler» Tvert imot sier hun at de har erfaringer med at «kvinner blir tryggere av å omgås menn som ikke er voldsutøvere». Denne måten å tenke på mener vi også kan videreføres til menn og barn i samme situasjon.

Vi mener at det grundige arbeidet som er gjort ved Romerike krisesenter bør veie tyngre enn vurderinger basert på uformelle samtaler, slik leder Wanja Sæther ved Krisesenteret i Salten viser til i artikkelen. Spesielt viktig blir dette med tanke på at Romerike krisesenter er et av landets største med en stor og mangfoldig brukergruppe. De erfaringene de har gjort seg i løpet av prosjektperioden bør derfor vektlegges.

Selv om Wanja Sæther ved Krisesenteret i Salten representerer et annet syn på saken enn oss, er vi enige i det hun sier i artikkelen om at «vi må sikre et tilrettelagt tilbud til alle, uavhengig av kjønn, etnisitet…». Vår mening er at dette vanskeliggjøres ut fra det lovverket vi har i dag. Det vi ønsker, er et mer fleksibelt lovverk som muliggjør at kvinner og menn kan bo på samme avdeling i de tilfellene hvor gode, faglige vurderinger tilsier dette. Disse vurderingene skal det være opp til hvert enkelt krisesenter å gjøre ut fra sine forutsetninger og brukers medvirkning.

Vi ved Krisesenteret for Molde og omegn IKS er derfor av den tydelige oppfatning av at kvinner, menn og barn skal kunne tilbys et felles krisesentertilbud i de situasjonene hvor dette vurderes hensiktsmessig. Slik kan vi få et godt og likeverdig tilbud for alle voldsutsatte, uansett kjønn.