Mudassar Mehmood, leder for Mortensrud Fellesskap og for oppvekstkomiteen i Søndre Nordstrand

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Når vi ser unge som står utenfor fellesskapet, er den naturlige reaksjonen å prøve å hjelpe dem inn. Vi vil inkludere, støtte og gi dem tilhørighet. Men hva om måten vi gjør det på faktisk forsterker følelsen av å være annerledes?

Tenk deg en ungdom som får spesialinvitasjoner til å delta i tiltak og programmer som skal «inkludere» dem. En som blir lagt merke til på grunn av sin annerledeshet, og dermed gjort til et prosjekt. Selv om intensjonene er gode, kan dette oppleves som en påminnelse om at de ikke hører til på samme måte som andre.

Inkludering handler ikke bare om å åpne døren; det handler også om hvordan man blir invitert inn. Mange unge føler at inkluderingstiltak plasserer dem i en egen kategori – en kategori de ikke nødvendigvis vil være i. Å være «den som trenger hjelp» kan være stigmatiserende, selv om hjelpen kommer med de beste intensjoner.

Så hva kan vi gjøre annerledes?

Kanskje løsningen ikke alltid er å fikse utenforskapet. Kanskje vi må være mer opptatt av å forstå hvorfor noen føler seg utenfor og gi dem rom til å finne sine egne måter å bli en del av fellesskapet på – hvis det er det de ønsker. Dette kan innebære å la dem delta uten spesialbehandling, eller å skape miljøer som føles naturlige og uformelle, der det ikke er en opplevelse av å bli «hjulpet inn».

Vi må også tørre å stille spørsmålet: Er det alltid galt å være utenfor? Kan det være at noen unge har en annen definisjon av fellesskap, eller rett og slett trives med å stå på utsiden? I jakten på å inkludere, må vi være forsiktige med å ikke presse folk inn i noe de ikke føler seg hjemme i.

Utenforskap er ikke alltid et problem som skal løses. Noen ganger er det en mulighet til å finne nye veier, bygge alternative fellesskap og utfordre hva vi egentlig mener med «å høre til». Kanskje den ekte inkluderingen handler om å akseptere at tilhørighet kan se annerledes ut for hver enkelt.