Morten von Krogh, hovedtillitsvalgt FO Nav Stat, Øst-Viken, nestleder i FO-studentene, medlem av velferdsviterutvalget, varamedlem i landsstyret til FO

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I forrige uke var jeg så heldig å få delta som innleder under FOs Kvinne- og likestillingspolitiske konferanse. Temaene dekket alt fra likestilling i Norge, likestilling i verden, historiske kjønnsforskjeller, kjønnsroller og ulik behandling av gutter og jenter i barnehagen, det tredje og fjerde skiftet, arbeidshelse, omsorgstretthet, kvinnehelse, likestilling og kjønnsroller i arbeidslivet og under studier, mannsutvalget og ikke minst likelønn.

Tendensene som ble presentert var entydige: helse- og omsorgstjenester utføres i stor overvekt av kvinner. Dette medfører en større belastning på kvinners fysiske og psykiske helse, da denne type oppgaver er krevende å stå i over tid. På toppen av det hele er det mye dårligere betalt enn hva man ser i typiske mannsdominerte yrker, med tilsvarende lang og sammenlignbar utdanning på høyskolenivå.

«Jammen, da må jo kvinner velge annerledes og andre yrker, om de vil tjene det samme som menn». Dette er et omkved man kan høre det argumenteres med, for å forklare at disse forskjellene har kvinnene valgt selv. Men hvem skal da utføre disse tjenestene og oppgavene om ikke kvinner gjør det?

Med en stadig eldre befolkning, og påfølgende økte behov for omsorgs-, sosial- og helsetjenester, er dette utfordringer som må møtes nå. Når fødselstallene i Norge i tillegg er synkende, blir utfordringene enda større. Fra og med 18. november jobber kvinner i Norge gratis resten av året, fordi de kun tjener i snitt 88 prosent av hva menn gjør. Tygg litt på det...

Så hva skal da til for å utjevne forskjeller og få flere menn til å velge yrker innen helse, sosial og omsorg? Lønn alene vil sannsynligvis ikke virke. Derimot vil synliggjøring av hva disse yrkene faktisk utfører, og hvilke faglige utfordringer de kan gi, trolig bidra til at flere menn får øynene opp for disse yrkene og mulighetene de gir. Jeg har et håp om det, og tror på det.

Konklusjonen man kan trekke etter konferansen er at vi fortsatt har et godt stykke igjen før vi kan si at vi har full likeverd i Norge. Eller like muligheter, uansett kjønn, legning, etnisitet eller funksjonsgrad, som likeverd også kan oppsummeres som.

I mange år har det vært behov for en likestillingskamp for å få utjevnet forskjellene mellom menn og kvinner, og derfor har det vært behov for en egen kvinnepolitikk. Men kanskje man skal bevege seg bort fra å kalle det kvinne- og likestillingspolitikk nå? Kanskje vi framover bare skal kalle det likeverdspolitikk? For skal vi oppnå likeverd må man ha aksept og bidrag fra alle. Reelle forandringer får man først når ingen føler seg utelatt eller utenfor diskusjonene som skal tas. Ensidig vinkling på kjønn kan muligens da virke mot sin hensikt. Eller …?