Jan Alfred Borgenvik, spesialutdannet miljøterapeut og lokal trener i trygghet og sikkerhet, Lierfoss ungdoms- og familiesenter, avd. Riserhagen

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Tragedien på Kampen i Oslo, der en ansatt i et frivillig ettervernstilbud ble drept på jobb, har rystet både fagfeltet og offentligheten. Den minner oss om at barnevernets ansatte står i et krevende og til tider uforutsigbart arbeid, og at trygghet og sikkerhet aldri kan overlates til tilfeldigheter. Slike hendelser utløser med rette en offentlig debatt om hvordan vi best kan beskytte dem som hver dag stiller opp for barn og unge i sårbare livssituasjoner.

Et systematisk løft for sikkerhet

De siste ti årene er det gjort et betydelig arbeid for å styrke tryggheten i barnevernsinstitusjoner. Etatens spisskompetansemiljø for trygghet og sikkerhet har samlet og utviklet kunnskap om risikovurdering, forebygging og håndtering av kritiske situasjoner, og sikret at denne kunnskapen er tilgjengelig for hele sektoren gjennom utarbeidede opplæringsprogram.

Arbeidet har hatt flere konkrete resultater:

• Obligatorisk grunnopplæring i trygghet og sikkerhet for alle nyansatte i institusjoner i Bufetat, som siden 2017 har gitt tusenvis av ansatte en felles faglig plattform.

• Utvikling av veiledningsmateriell, scenarioøvelser, refleksjonsverktøy og risikovurderingsverktøy, som gjør at institusjonene kan arbeide systematisk og helhetlig med sikkerhet i hverdagen.

• Månedlig trening på hver institusjon, der ansatte øver på realistiske scenarioer og reflekterer over erfaringer i fellesskap. Denne kontinuiteten gjør at trygghet ikke blir et engangstema fra en grunnopplæring, men en integrert del av arbeidskulturen.

• Fokus på forebygging og kulturbygging, som binder sammen relasjonsarbeid med ungdommene og sikkerhet for ansatte. Det gir et mer helhetlig syn på hva trygghet innebærer, som en integrert del av arbeidshverdagen.

Paralleller kan trekkes til andre etater, som politi og brannvesen. Der gjennomføres det jevnlige øvelser nettopp fordi krevende situasjoner krever kontinuerlig vedlikehold av ferdigheter. På samme måte har etatens spisskompetansemiljø for trygghet og sikkerhet bidratt til at barnevernets ansatte får en trenings- og refleksjonskultur, som gjør dem bedre forberedt når krevende situasjoner oppstår og må håndteres.

Viktigheten av kultur og fellesskap

Erfaringene viser at dette arbeidet har hatt stor betydning: Ansatte rapporterer at de føler seg tryggere, mer forberedt og bedre rustet til å håndtere krevende situasjoner. Like viktig er det at institusjonene utvikler en felles forståelse og en kultur der sikkerhet og omsorg sees i sammenheng. Når ansatte deler erfaringer, øver sammen og støtter hverandre i krevende situasjoner, bygges det en arbeidsplass der man både forebygger vold og trusler – og håndterer det bedre dersom det først skjer.

Ingen garanti for full trygghet

Selv med all denne systematikken, all treningen og de beste risikovurderingene, kan vi aldri garantere et hundre prosent trygt arbeidsmiljø. Arbeid med barn og unge i sårbare livssituasjoner vil alltid innebære en viss grad av usikkerhet. Det er nettopp derfor sikkerhetsarbeidet må forstås som en kontinuerlig prosess, ikke et mål man en gang for alle kan krysse av som «oppnådd».

Denne erkjennelsen er ikke et uttrykk for nederlag, men for realisme. Sikkerhetsarbeidet kan aldri fjerne risikoen helt, men det kan redusere den, gjøre oss bedre forberedt og gi ansatte trygghet i at de står i et faglig fellesskap som har tatt temaet på alvor.

Veien videre

Kunnskapen og ferdighetene i trygghet og sikkerhet er godt implementert i statlige barnevernsinstitusjoner. Det betyr ikke at vi ikke kan bli enda bedre. Arbeidet må videreutvikles, og kunnskapen må deles bredt i sektoren. Alle ansatte – uavhengig av hvilken del av barnevernet de jobber i – vil ha nytte av å ha tilgang til samme type opplæring, trening og metodestøtte. Ikke fordi det vil gjøre arbeidet helt trygt, men fordi det kan bidra til å redusere risiko og skape en felles trygghetskultur i hele barnevernet.

Tragedien på Kampen minner oss om viktigheten og alvoret i dette arbeidet.