Kari Bjørnaas, lektor, og Bente Nilsen, psykologspesialist

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Det er betimelig å spørre: Finnes det egentlig et tydelig faglig grunnlag, en faglig kjerne, i barnevernet? Og er det i så fall mulig å føre en profesjonell samtale om dette, der fagpersoner og forskere kan spille inn problemstillinger, samt faglige og etiske utfordringer? Vi forventer at en offentlig etat som bevilges 25 milliarder kroner i året for sin drift og som står for svært inngripende tiltak overfor barn og familier, kan engasjere seg i det offentlige ordskiftet.

Professor Melinder presenterte nylig i en podkast (Universitetsplassen UiO, 2024) et forskningsprosjekt som skal «bidra til en bedre og tydeligere praksis» i barnevernet. Her fremgår det at barnets beste vurderes høyst ulikt fra sak til sak, noe Melinder mener er uholdbart.

Barnevernets ustødige faglige praksis når det gjelder bruk av psykologisk og nevrologisk teori har førstelektor Lorentzen påpekt i artikkelen «Hjernen er ikke stjernen» (psykologtidsskriftet.no, 2024). Hjerneforskning og begreper fra nevrofeltet synes å bli brukt ukritisk i saker med henvisning til tilknytning, omsorg og barns utvikling, hevdet Lorentzen. Siden har debatten om «nevrohypen» i barnevernet fortsatt uten at barnevernet, deres fagetat og direktorat tar del og gjør seg beredt til å åpent drøfte bruken av slike teorier, og opplyse om hvilket faglig forsvarlig grunnlag barnevernet bygger sin virksomhet på.

Lorentzen er ikke alene om sin kritikk av udokumentert og løsrevet bruk av teorier om tilknytning og hjerneutvikling. Forslund og Granqvist mfl. (2021) fremhevet misbruk av tilknytningsbegrepet i saker om omsorgsovertakelse. Dette støttes av professor Melinder. Men likevel er tilknytningskvalitet en del av verktøykassen for det norske barnevernet. Ikke bare som en del av en helhetsvurdering, men til tider som selve grunnen til at barn skilles fra sine foreldre. I Norge benytter de fleste barnevernstjenester dessuten foreldrekurs med tilknytningsoverskrift overfor sårbare familier, uavhengig av dokumentert effekt. Er det slik at bruk av fagtermer som ‘tilknytning’ og ‘hjerneutvikling’ inngir en type legitimitet og faglig forankring? Er barnevernet under press for å ta i bruk spesialisert fagkunnskap de rett og slett ikke mestrer i tilstrekkelig grad?

Vi stiller oss selvfølgelig bak ønsket om å hjelpe barn som i alvorlig og skadelig grad sviktes av sine omsorgspersoner. Det er viktig at alvorlig omsorgssvikt, der barns liv og helse er i fare, fanges opp, og at det settes i gang individuelt tilrettelagte tiltak. Men er det ikke på tide vi tar en nærmere samtale om hva som faktisk skal til for at man med stor grad av sikkerhet kan legge til grunn at en omsorgsovertakelse er til et barns beste?

Et internasjonalt forskningsarbeid har oppsummert effekten at barn atskilles fra sine foreldre på grunn av vurdert omsorgssvikt, illegal immigrasjon, fengsling av foreldre, tiltak rettet mot urbefolkning og andre forhold. Oppsummert viser dette arbeidet hvilke langsiktige skadevirkninger slike atskillelser kan ha på barn og deres familier. Dette arbeidet understreker viktigheten av at profesjonelle handler med stor forsiktighet i arbeidet med det utfordrende fagområdet barnevern (Crittenden & Spieker, ikke publisert). Det er tilsvarende vesentlig å utvikle alternativer til fosterhjemsplasseringer når en kjenner til forskningsresultater om de effekter atskillelse har på barn og familier (Crittenden et al, 2024).

Å bli plassert i fosterhjem viser seg å være en vesentlig risikofaktor når det gjelder utdanning, sosioøkonomisk status og psykiske helse. Selv kortvarige atskillelser kan ha en sterkt traumatiserende effekt på barn og skape utfordringer for foreldres naturlige foreldreautoritet. Risikofaktorer knyttet til plassering utenfor foreldres omsorg er sjelden en del av vurderingsgrunnlaget når et barn skilles fra sine omsorgspersoner.

Dersom det faglige grunnlaget barnevernet i dag bygger sine beslutninger på, er bunnsolid og forskningsbasert, oppfordrer også vi til en offentlig, frimodig faglig meningsbryting om barnevernets faglige ståsted, metoder, lovforståelse og fagetikk. Vi undrer oss over at det fort oppfattes som kritikk av barnevernets ansatte og deres mandat å reise denne oppfordringen eller komme med kritiske innvendinger til det arbeid som gjøres.

Barnevernet er den eneste offentlige instans som har rett til å gripe raskt inn i familier på bakgrunn av bekymringsmeldinger med et alvorlig innhold. Først etter at barnet har opplevd en dramatisk atskillelse fra sine foreldre, vil det bli avklart om det var grunnlag for denne atskillelsen eller ikke. Det må sikres at slik delegert makt til barnevernet blir jevnlig debattert og stilt spørsmål ved, som et ledd i å opprettholde et nødvendig fokus på rettssikkerhet, faglig soliditet og vurderingsgrunnlag. Vanntette skott mellom barnevernets fagforståelse og mangfoldet av ekspertise nasjonalt og internasjonalt utgjør en særskilt utfordring for å bringe den nødvendige kompetanseutviklingen barnevernet jevnlig trenger, inn i et mer faglig forsvarlig, etisk og kritisk spor.  

Det pågår en viktig diskusjon knyttet til hvordan barnevernet fungerer på godt og vondt, og hvilken fagkompetanse og hvilke begrensninger som preger barnevernets praksis. Flere bidrar inn i det åpne faglige kommunikasjonslandskapet, men ikke barnevernet, deres etat og direktorat. Foregår denne viktige debatten for døve ører?