Maren Aase Folgerø, barnevernspedagog og medlem av profesjonsutvalget for barnevernspedagoger i FO Vestland

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

På dagens timeplan har jeg to avtaler. Et heldags møte med jobben på Teams og en legetime for å ta celleprøve. Møtet begynner kl. 9.00, og legetimen kl. 10.30. Fint, tenker jeg. Dette går opp. Jeg rekker å gi ungene frokost, gå tur med hunden, og jeg kan koble meg på møte fra morgenen av, en times tid før jeg må rusle ned til legekontoret. Jeg kobler Teams-møtet fra PC-en over til telefonen, og jammen får jeg ikke også lagt inn en liten trimøkt der jeg haster ned bakkene, og rekker legetimen. Det er litt ventetid. Jeg bruker den effektivt, selvfølgelig. Konferansen er fengende og interessant, så jeg følger med via telefon og trådløse propper i øret. Jeg blir vist inn til undersøkelsesrommet. Du har vel ikke noe imot at jeg jobber litt, mens du jobber, sier jeg til legen idet jeg legger meg i undersøkelsesstolen.

Jeg våkner fra drømmen. Heldigvis.

Etter godt over et år med hjemmekontor er jeg nok ikke den eneste som har blitt en racer på multitasking. Vi er jo tilgjengelige hele tiden, enten via PC eller på telefon, som jeg også bruker til å høre podkast når jeg går på tur. Jeg tar noen ganger bussen inn til byen for å avholde møter fysisk, og observerer de samme foreldrene som jeg før korona tok bussen sammen med inn til byen kl. 08.15. Da hadde vi samme rutine; ringe våre unge lovende for å si at nå er det på tide å gå til skolen, husk regnjakke, husk gymbag osv., slik foreldre ofte gjør. Nå sitter jeg og de samme foreldrene i Teams-møter på bussen til jobb. Trenger jo ikke vente til vi er på kontoret for jobbe, selvsagt.

På hjemmekontor strekker vi dagene ut, og er tilgjengelige når som helst føles det som. Det er ikke bare negativt. For jammen er det godt å kunne lage gode frokoster, ikke måtte stresse i dusjen mens ungene spiser for så å kaste seg ut døren for å rekke skole, jobb, og alt som skal ordnes i den vanlige travle hverdagen. Og jo visst er det godt å være hjemme når ungene kommer hjem fra skolen. Ta seg tid til en prat om dagen sammen med en kopp kakao før de kan settes i gang med leksene, og jeg kan fortsette med arbeidet via hjemmekontorløsninger i alle varianter. Jeg får satt på maskiner med klær, laget fiskegratenger fra bunnen, og hatt pølselapskaus på kok i flere timer, og familien har fått god tid til å spise middag før både fotballtrening og sirkusskole. Når jeg er hjemme ser jeg behovene som jo faktisk er der. Ungene som må få snakket seg tomme. Skittentøykurven som er skammelig full. Og rester i kjøleskapet som må brukes opp før utløpsdato. Hjemmet settes ikke på pause på samme måte som når jeg går til kontoret.

Men jobben må tas igjen. Når barna er i seng om kvelden og PC-en fortsatt står på bordet får jeg ro til å skrive en rapport, svare på noen mailer, eller ta en telefon til noen som jeg ikke har fått tak i på dagtid. Jobben blir også med i sengen. Så deilig å bare ha svart ut noen e-poster til. Da rekker jeg kanskje å skrive ferdig en rapport for et godkjent fosterhjem. Og vi vet alle at det haster.

Men celleprøve med Teams-møte på øret. Det blir for drøyt. Drømmen ble mitt stoppsignal, og jeg innså at jeg måtte lage skillene som var visket ut, og være mer bevisst på hvor mye jeg jobber utenfor arbeidstid og hvor mye jeg ikke jobber innenfor arbeidstid.

Folk tar ikke lenger egenmelding når barna blir syke heller. Barnet er der og jobben er der. Det bør vel la seg kombinere? PC-en står nå på kjøkkenbordet, og jeg klarer vel å jobbe litt likevel? Før celleprøve-drømmen hadde jeg ikke tatt ut en eneste sykt-barn-dag under koronaen. Men syke barn hadde jeg jo hatt mange dager. Nei, nå setter jeg streken her også. Jeg har nå tatt ut to dager hvor jeg kun var hjemme med min ni år gamle sønn, ga kalde kluter og kald brus i fleng, og tok meg tiden til å ligge på sofaen med ham for å se en film. Sov litt sammen gjorde vi også. Det gjorde godt etter å ha blitt vekket flere ganger natten i forveien. Alt med god samvittighet.

Jeg skriver dette med et skråblikk på hjemmekontorlivet, men aller mest som en bekymring på vegne av min egen profesjon; barnevernspedagoger. For hva skjer når vi nå etter hvert skal tilbake til normalen? Når vi skal gå på kontoret hver dag, klarer vi da å legge fra oss jobben igjen? Nå vet vi jo hvordan vi kan presse inn enda litt til.

Barnevernspedagoger og andre i omsorgsyrker står i en særlig fare for å ta med seg bekymringer hjem. Vi står i fare for å bli tidligere utbrent enn andre yrkesgrupper, og vi står i fare for å miste mer nattesøvn enn andre. Når jobb og fritid flyter inn i hverandre er jeg redd vi ikke blir så lenge i våre yrker som vi burde. Det må også sies at mine ledere aldri på noe tidspunkt har pålagt meg å jobbe helger eller ettermiddager, men det er denne tilgjengeligheten, og mitt eget hig etter å være i forkant, få jobben gjort, som driver meg. Jeg håper og tror at celleprøven gjorde meg mer bevisst det å aktivt skille fritid og jobbhverdag, for jeg tror at hjemmekontor har kommet for å bli. Om ikke hver dag, men innimellom, og det er noe jeg nå er klar for, og som jeg også ser på som et gode for min egen helse, for familielivet, men også for jobben som skal gjøres i fremtiden for de sårbare barna vi jobber med. Men vi må forvalte det klokt. Og hjemmet må settes litt på pause på hjemmekontor. Men guttene mine, ja de skal fortsatt få snakke seg tomme når de kommer hjem fra skolen.