Synnøve Aldenhamn, offentlig godkjent vernepleier

Dette er en meningsytring. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Enebolig med utleiedel er en av de mest bærekraftige boligformene vi kan satse på. For familier med to trygge inntekter er det ikke avgjørende. Men for lavinntektsfamilier, som blir stadig flere, kan utleiedelen være forskjellen på utrygghet og et varig hjem.

Den gir familien ekstra inntekt, banken lavere risiko og kommunen en ny bolig i markedet. Samfunnet sparer fordi færre havner i midlertidige og dyre løsninger. Dette er en klassisk triple-win-effekt – gevinst for individ, kommune og fellesskap samtidig.

Vi har gjort det før – og det virket

Husbanken ble opprettet i 1946 for å løse en nasjonal boligkrise. Allerede i perioden 1946–1950 finansierte banken nær 70 prosent av all nybygging i Norge. Mange av boligene var småhus og tomannsboliger, ofte med planløsninger for hybel eller utleiedel.

Resultatet ble nabolag over hele landet der familier fikk økonomisk trygghet samtidig som man økte kapasiteten i leiemarkedet. Denne modellen fungerte den gang – og kan fungere like godt i dag.

Med startlån og oppgraderingslån kan vi oppgradere eksisterende boliger til TEK17-standard og skape nye hjem med plass til utleie. Slik får vi bedre energieffektivitet, lavere klimafotavtrykk og økt sosial mobilitet i ett grep.

Når systemet skaper ustabilitet

Startlån er ment å gi «varige og stabile boliger». Likevel får mange så lave rammer at løsningene blir uholdbare.

Når en aleneforsørger må kjøpe en toroms og sove på sofaen, reproduserer vi barnefattigdom i stedet for å forebygge den. Når familier må selge idet barnet fyller 18 år og inntekten reduseres, presses de tilbake i leiemarkedet – ofte med like høye eller høyere boutgifter enn de hadde som eiere.

Resultatet er trangboddhet, utrygghet og økt behov for Nav-støtte. Og det rammer barna hardest. Ungdom i 18–20-årsalderen trenger stabile rammer, ikke flyttekaos og økonomisk stress.

Fakta vi ikke kan overse

Nesten 100.000 barn i Norge lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt (9,9 %, 2021–2023, SSB).

Flere fylker, særlig på Østlandet, Sørlandet og i nord, ligger betydelig over landsgjennomsnittet.

Forskning viser at barn som vokser opp i ressursrike miljøer, tjener mer som voksne og får bedre helse og utdanning.

Kort sagt: Boforhold former fremtiden.

Generasjonsboliger gir omsorgsgevinster og reduserer press på sykehjem og hjemmetjenester. Ungdom som får bo i en trygg hybel hos familie, frigjør kommunale ressurser. Dette er ikke luksus, det er velferdsplanlegging.

Et paradoks

Det mest oppsiktsvekkende er at markedet ofte er mer fleksibelt enn kommunene. Banker regner inn leieinntekter. OBOS tilbyr modeller som Bostart og Deleie. Kommunene derimot strammer praksisen i startlånsordningen til det punktet at ordningen mister sin hensikt.

En ordning som var ment å gi trygghet, gir i dag kortere horisont og dårligere vilkår enn ordinære banker.

Flere land med lavere BNP enn Norge subsidierer renten for barnefamilier og førstegangskjøpere for å sikre stabile hjem. I Polen fikk førstegangskjøpere i 2023–2024 fast 2 % rente (staten dekket mellomlegget til markedsrente). I Tyskland får familier fortsatt bundne, lavere fastrenter via KfW, ofte koblet til energieffektiv oppgradering. Husbanken hadde tidligere subsidiert rente; i dag har vi ikke det. Nettopp derfor er en satsing på enebolig med utleiedel ekstra viktig når rentene ikke er subsidiert.

Konklusjon

Vi kan ikke basere oss bare på nye byggefelt. Vi må oppgradere den boligmassen vi allerede har – og samtidig bygge videre på en modell vi vet fungerer: eneboliger og småhus med utleiedel.

Familien får økonomisk trygghet. Kommunen får flere boenheter. Samfunnet får lavere utgifter. Eksisterende hus oppgraderes til fremtidens standard.

Det viktigste er at dette ikke krever ekstra offentlige midler. Låntaker betaler selv for boligen, oppgraderingen og driften. Fordelene – trygghet for familien, ekstra boenheter og sparte utgifter – følger av en modell som i stor grad er selvfinansierende.

Dette er triple-win-effekten i praksis.

Forskningen er tydelig: Barn fra lavinntektsfamilier som vokser opp i ressursrike miljøer får bedre helse, sterkere utdanning og høyere inntekt som voksne. Sosial mobilitet lønner seg – for familiene, for kommunen og for samfunnet.