Marthe Wang, Beredskapshjemskonsulent og Morten Jansch Johansson, Avdelingsleder beredskapshjem, Gullhella barne- og familiesenter, Bufetat

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Vi har fått ny barnevernlov, nye retningslinjer, og barns rett til medvirkning er presisert og styrket i alle sammenhenger. Det er bra!

Vi ønsker med dette innspillet å sette søkelys på de viktige rettighetene til medvirkning barn har, og skal ha, men som ikke alltid er til fordel for barn med mindre vi voksne er nyanserte og kloke i både vurderinger og gjennomføring.

Retten til medvirkning forutsetter også at barnet er gitt tilstrekkelig og forståelig informasjon ut fra sin alder, modenhet og fungering, og at det barnet formidler av ønsker og meninger skal bli lyttet til. Retten til medvirkning er imidlertid ingen plikt, og barn kan aktivt eller passivt avstå fra å medvirke dersom de ikke vil, klarer eller kan.

Våre erfaringer

Norsk barnevern jobber konstruktivt med å finne en funksjonelle former på barns medvirkning, selv om det har vært mange små og store utfordringer underveis. Det snakkes med barn i så godt som alle barnevernssaker, og det er etter hvert godt dokumentert at medvirkningsaktiviteter blir gjennomført. Så er nok vår oppfatning at det fortsatt gjenstår et betydelig arbeid knyttet til hvordan medvirkning gjennomføres og hva som er reell og hjelpsom medvirkning for det enkelte barn. Vår erfaring fra akuttfeltet er at det fortsatt snakkes mye til barn (les: gis informasjon), men at det fortsatt snakkes for lite med barna, og at mange barnevernsarbeidere, talspersoner, nemndledere, dommere og sakkyndige strever med å få til en god dialog med barn.

Vi representerer et av Norges største beredskapshjemstiltak, og har erfaring med akuttplasseringer av barn i alderen 0–18 år gjennom en årrekke. Vi har sett både gode og grelle eksempler på medvirkning og/eller mangel på sådan. Vi har også sett gode eksempler på medvirkning som får uheldige utfall, der ganske små barns uttalelser om hva de ønsker blir tatt bokstavelig og etterkommet, uten at det tas en «fot i bakken» og drøftes godt hvordan barnets uttalelser skal forstås, eventuelt følges opp med ytterligere samtaler for å klargjøre. Barn utsatt for den groveste omsorgssvikt, som står i en umulig lojalitetskonflikt mellom foreldre, offentlige hjelpere, beredskapshjem og andre. Barn som gir det svaret det tror at den som spør vil ha, eller barn som svarer det de tror er best for foreldre eller andre. Et godt medvirkningsarbeid må alltid innebære å samtale med og å lytte til, men også å forstå barnets utsagn i en kontekst og ta beslutninger ut fra det.

• Vi opplever barn som sier de vil hjem til foreldre fordi de faktisk vil det.

• Vi opplever barn som sier de vil hjem til foreldre, men som egentlig ikke mener det.

• Vi opplever barn som sier de ikke vil hjem til foreldre, selv om det er det de innerst inne ønsker hvis alle hjemme er snille med hverandre.

• Vi opplever barn som sier de ikke vil hjem til foreldre fordi de tenker det vil få foreldre til å angre på det som har skjedd eller at de vil «straffe» sine foreldre.

• Vi opplever barn som ikke klarer å gi uttrykk for eller ikke helt vet hva de vil, men som likevel føler de må gi et svar når de blir bedt om det.

• Vi opplever at dialogen med ungdommene skjer uten at beredskapshjemmene eller tiltaket involveres, hvilket fører til at de som skal ivareta omsorgen for ungdommene ikke har kjennskap til momenter som er viktige i daglig omsorg.

Alle disse eksemplene, og flere til, gir oss betydelige utfordringer knyttet til reell medvirkning. Det er nokså lett å snakke til et barn, gi noe informasjon og spørre om barnet har noen tanker/meninger/ønsker om noe. Da kan vi også krysse av for at medvirkning er gjennomført. Det er langt mer komplisert å sikre reell medvirkning i den forstand at barnet skal motta informasjonen, forstå denne og prosessere den, lytte til hva barnet faktisk sier og deretter kunne gå inn i samtale med barnet om hva det de sier faktisk betyr.

I tillegg kommer det faktum at beredskapshjemmene som omsorgsgivere ikke gis tilstrekkelig oversikt over innholdet i samtalene mellom barnevernstjenesten og ungdommen. Der hvor det skjer opplever vi også at beredskapshjemmene fratas muligheten til å gi støtte, omsorg og aktivt å forholde seg til det som kan være vanskelige problemstillinger for ungdommen og som påvirker ungdommens hverdagsfungering i stor grad.

Landsforeningen for barnevernsbarn (LfB) har flere gode formuleringer om medvirkning, og presiserer blant annet at «Å medvirke er ikke det samme som å bestemme selv». Videre er de opptatt av at barn skal ha innflytelse på og få tilstrekkelig informasjon om den hjelpen de har mulighet til å motta eller det tilbudet de «påføres». Både LfB og andre er også opptatt av at retten til medvirkning ikke er en plikt, og at det er lov å la være å medvirke. Dette er et viktig moment i den informasjonen som gis til barn og ungdom i samtaler, møter og på annen måte. Vi opplever barn som absolutt vil medvirke i og påvirke sin hverdag og hvilken hjelp de skal få. Samtidig opplever vi en del barn som uttaler at de følte at de måtte mene noe når de ble spurt, men at de egentlig syntes det var vanskelig å vite hva de skulle mene/hva som var best for dem.

Et eksempel

I en akuttplassering, som for barnet ofte kan oppleves dramatisk, er det særlig viktig å hjelpe barn med stressreduksjon og stabilisering. Det arbeides med å gi barnet en opplevelse av struktur og forutsigbarhet, for slik å bidra til at situasjonen oppleves så oversiktlig og trygg som mulig. Et eksempel på hvordan en akuttplassering kan arte seg de første ukene:

En gutt på 9 år blir plassert i beredskapshjem grunnet alvorlig omsorgssvikt og vold i hjemmet. Plassering gjøres av barnevernsvakten på kvelden den 21. januar. I de påfølgende første åtte ukene av plasseringen har barnet mer enn ti samtaler med ulike voksne som ønsker å høre hvordan barnet opplever sin situasjon, barnets meninger om plasseringen, samvær og veien videre. Dette er kontaktpersoner i barnevernstjenesten, avhører ved Barnehuset, tilsynsfører fra kommunen, talsperson oppnevnt fra nemnda og tiltaksperson for hjelpetiltak opprettet i familien. I tillegg skal barnet bli kjent med beredskapsfamilien, starte på ny skole og gjennomføre til sammen 12 samvær med foreldre og søsken. Samværene er under tilsyn, med flere ulike tilsynsførere.

Dette er selvfølgelig bare ett eksempel, men vi har en rekke lignende erfaringer fra akuttplasseringer i beredskapshjem. Med få unntak er situasjoner der barn akuttplasseres kaotiske for, og med skyhøyt stressnivå hos, barna. De må forholde seg til en uoversiktlig situasjon, nye og ukjente omsorgsgivere, de vet i liten grad hva som skal skje framover og de vet ofte ikke hva som skjer med mor eller far. I slike situasjoner vil langt de fleste av oss ha lite eller ustabil kontakt med «tenkehjernen», og være delvis ute av stand til å danne oss meninger eller oppfatninger om egne interesser som vil være veloverveide og gjennomtenkte. Denne fungeringen vil ofte vare langt utover selve akuttplasseringen, og vi mener det derfor er en relevant problemstilling når disse barna har trygghet, ro og nærvær nok til å snakke åpent, ærlig og så gjennomtenkt som mulig om sin situasjon og hva de virkelig tenker og ønsker – her og nå og på sikt.

Likevel forutsetter lovverk og retningslinjer at medvirkning skal ivaretas. Det er vi helt enige i, samtidig som vi mener det er grunn til å stille spørsmål ved hvordan dette best mulig kan gjøres. Med best mulig menes i denne sammenheng hvordan det er mulig å ha dialog med redde og utrygge barn i kaos med skyhøyt indre og ytre stress på en måte som gir rom for at de kan oppleve seg sett og hørt, samtidig som det de uttaler eller viser skal kunne være reelt og ektefølt. Her mener vi fagfeltet har et betydelig utviklingspotensial, som i mindre grad handler om å følge rutiner og regler, men som i desto større grad handler om når det er riktigst mulig å la barn medvirke, på hvilken måte, med hvilken hjelp og støtte og med kunnskap om hvordan forstå det barnet formidler.

En mulig løsning?

Vi har stor forståelse for at medvirkning er krevende, og at det forutsetter kunnskap og praktisk kompetanse for å bli gjennomført på en god måte. Vi har også forståelse for at barnevernstjenestenes ansatte ofte står i en spagat der ting må skje raskt, og det er mange hensyn som skal veies opp mot hverandre hele tiden. Videre at kravene om alt som skal gjennomføres korrekt og deretter rapporteres grundig på, er strenge.

Det er alltid fare for at kombinasjonen hastverk og strenge krav kan føre til potensielt dårlige løsninger, ikke minst fordi det skal «krysses av» for gjennomførte, lovpålagte aktiviteter. Da er det alltid fare for at kravene til rapportering og formalkrav går på bekostning av kvalitet i gjennomføring. I en akuttsak er dette enda tydeligere, da alt gjerne skal skje på en gang. I tillegg er det mange praktiske utfordringer knyttet til rask gjennomføring av samvær, dokumentasjon til barnevernsnemnda osv. Vi erfarer at ansatte i barnevernstjenesten har de beste intensjoner og utelukkende vil godt, men at det er rammevilkår og krav som i en del sammenhenger står i veien for godt gjennomført medvirkning. I tillegg erfarer vi at informasjon til barnet ofte kommer stykkevis og delt, noe fra barnevernstjenesten, noe fra foreldre, noe fra andre – og ofte uten at beredskapshjemmet vet hva barnet har fått vite, hvilket vanskeliggjør emosjonell ivaretakelse av barnet.

Nettopp fordi akuttplasseringer og medvirkning er utfordrende ønsker vi å lansere oss selv som en nyttig samarbeidspartner for barnevernstjenestene. Våre beredskapshjem er godt trent i ivaretakelse av og omsorg for barn i akutte kriser. Våre konsulenter er godt trent i oppfølging av barn og beredskapshjem, og har god kjennskap til hva de ulike hjemmene kan bidra med i plasseringen av ulike barn. Med dette som utgangspunkt, og at alle har barnet plassert øverst i lojalitetshierarkiet, mener vi det er grunn til å minne om at barna vil ha god nytte av at vi voksne rundt dem er godt samsnakket. Det må vi ta oss tid til, selv om alt helst «skulle vært gjort i går».

La oss snakke sammen som ansvarlige og gode omsorgspersoner, offentlige tjenestepersoner og kompetente fagpersoner – for å se om vi kan komme fram til hva vi mener er klokest for/med det aktuelle barnet. For selv om regelverket er universelt, er det lov å tillate seg å vurdere hvordan medvirkning og medvirkningsaktivitetene best kan gjennomføres for akkurat dette barnet.

La oss sammen involvere barnet i hva som skal skje og hvordan vi tenker om det, vise og fortelle barnet at vi voksne rundt snakker sammen. Trygge barnet på at det er positivt at voksne samarbeider, og la barnet hele tiden vite hvilke voksne som vet hva om barnet, barnets ønsker og tanker. La oss tone ned forvaltningsbarrierene og profesjonsbarrierene så langt det er forsvarlig, og søke løsninger som er best mulig for det enkelte barnet. Det er vanskelig, men vi tror det er mulig!