Jan Myhre

Styreleder Barnevernberørtes landsforening (BvB)

I mange kommuner er barnevernstjenesten større enn både politiet og fastlegekontorene. Likevel finnes det ikke systematisk kunnskap om hva vi faktisk får igjen for ressursene – verken i form av resultater for barn, familier eller samfunn.

Det burde bekymre flere.

Et system som vokser – uten tilsvarende kontroll

De fleste barnevernssaker starter med en bekymringsmelding. Rundt 52.000 meldinger sendes hvert år. En betydelig andel viser seg å være grunnløse, men de utløser likevel omfattende undersøkelser.

En undersøkelsessak koster mellom 30.000 og 100.000 kroner. Mange henlegges – men kostnadene er allerede påløpt. Når saken først går videre, øker kostnadsnivået dramatisk:

• Hjelpetiltak: 50.000–200.000 kr per år

• Fosterhjem: 400.000–1000.000 kr per år

• Institusjon: 3–6 millioner kr per år

I tillegg kommer advokater, psykologer, sakkyndige, nemnder og rettsprosesser.

Dette er ikke små summer. Det er et omfattende system.

28.000 tvangsvedtak–uten svar på det viktigste spørsmålet

Siden år 2000 har det vært rundt 28.000 tvangsomsorgsovertakelser i Norge. Det mest oppsiktsvekkende er ikke tallet i seg selv, men det vi ikke vet: Hvor mange av disse vedtakene var nødvendige? Hvor mange var faglig forsvarlige? Hvor mange var lovlige?

Det er aldri gjennomført en uavhengig, helhetlig gransking av selve grunnlaget for vedtakene.

Gjentatte granskinger–samme konklusjon

Offentlige tilsyn og utvalg peker i samme retning:

• Helsetilsynet avdekket svikt i 8 av 9 tjenester

• Fjeld-utvalget fant alvorlige feil i 9 av 10 saker

• Riksrevisjonen dokumenterte mangelfull saksbehandling og vurdering

Dette er ikke enkeltavvik. Det er mønstre.

Når svikten ligger i undersøkelsesfasen, påvirker det hele sakskjeden. Feil tidlig i prosessen følger saken videre–og kan få avgjørende konsekvenser.

Et system der skjønn sjelden overprøves

Barnevernets vurderinger bygger i stor grad på faglig skjønn. Dette skjønnet er vanskelig å etterprøve. Nemndene og domstolene kan i begrenset grad overprøve de faglige vurderingene som er gjort–de må i stor grad legge dem til grunn. I praksis betyr det at vurderingene som gjøres tidlig i saken, ofte blir styrende for hele prosessen.

Når det samtidig er dokumentert svikt i undersøkelsesarbeidet, får dette alvorlige konsekvenser for rettssikkerheten.

Det er derfor ikke tilstrekkelig å vise til at det er nemnda som fatter vedtakene. Spørsmålet er hvem som i realiteten legger premissene for dem.

Hvordan kunne det bli slik?

Analyser av utviklingen i norsk barnevern peker på flere strukturelle forklaringer:

• En profesjonskultur med stor makt og begrenset ekstern kontroll

• Politisk enighet som har gjort feltet vanskelig å kritisere

• Frykt for å «gjøre for lite», særlig etter alvorlige enkeltsaker

• Skjønnspregede kriterier som åpner for vid tolkning

• Svake kontrollmekanismer og begrenset reell etterprøving

Resultatet er et system der feil ikke bare kan oppstå–men kan vedvare over tid.

Når feil blir system

Flere indikatorer peker i samme retning:

• Om lag 27 % av vedtak endres i tingrett ved overprøving

• Norge er dømt gjentatte ganger i EMD

• Tilsyn avdekker lovbrudd i majoriteten av undersøkte saker

Dette tyder ikke på tilfeldige feil. Det tyder på strukturelle svakheter.

Et system med innebygde interessekonflikter

Rettssikkerheten i barnevernet hviler i stor grad på sakkyndige og advokater. Begge deler er problematisk organisert.

NRKs dokumentar Brennpunkt: Skjulte bånd viste hvordan de samme psykologene gjentatte ganger fikk oppdrag fra barnevern og rettsinstanser i samme geografiske områder. Når de som skal være uavhengige eksperter samtidig er faste leverandører til systemet, oppstår en åpenbar risiko for rolleblanding.

Det finnes i dag lite samlet kunnskap om i hvilken grad denne praksisen er vesentlig endret.

Samtidig er rettshjelpen til foreldre og barn underfinansiert. Salærsatsene er lave, og mange advokater har begrenset tid til å gå grundig inn i sakene. For enkelte blir dette en attåtnæring.

Konsekvensen er en skjevhet: Den offentlige parten møter med kontinuitet, ressurser og faste fagpersoner. Den private parten møter ofte med begrenset kapasitet og varierende kvalitet.

Dette utfordrer grunnleggende prinsipper om likeverd og kontradiksjon. Da er det ikke bare utfallet som står i fare for å bli skjevt–men selve forutsetningen for en rettferdig prosess.

Et system under press–også for de ansatte

Barnevernsansatte står i et krevende krysspress:

• Mange saker

• Lite tid

• Stort ansvar

Komplekse og livsavgjørende vurderinger gjøres ofte under betydelig tidspress. Dette er ikke bærekraftig–verken faglig eller menneskelig.

Konsekvensene

Konsekvensene er ikke bare økonomiske.

De handler om:

• Barn som mister tilhørighet

• Familier som splittes

• Tillit som brytes

• Et system som mister legitimitet

Det mest alvorlige er likevel dette:

Vi vet ikke hvor mange som er rammet unødvendig.

Hva må endres?

Dersom vi tar rettssikkerhet på alvor, er det behov for strukturelle grep:

1. Et todelt barnevern–der makt og hjelp skilles. I dag er det ofte samme instans som både skal hjelpe og kontrollere. Det skaper rollekonflikter og svekker tilliten. En uavhengig, tverrfaglig enhet bør håndtere bekymringsmeldinger og faktagrunnlag, mens barnevernet arbeider med tiltak og oppfølging.

2. En helhetlig systemgjennomgang. Fra utdanning og fagkultur til kontrollmekanismer og ledelse.

3. En gjenopptakelseskommisjon For å gjennomgå tidligere saker og rette opp mulige feil–etter modell fra andre rettsskandaler.

Avslutning

Vi har brukt titalls milliarder på et system vi i liten grad har evaluert–og som griper dypere inn i menneskers liv enn nesten noe annet offentlig tiltak.

Da holder det ikke med gode intensjoner. Det krever kunnskap, åpenhet og vilje til å stille de vanskeligste spørsmålene.

Hvis ikke risikerer vi å videreføre et system der feil ikke bare skjer–men gjentas.