Mimmi Kvisvik, forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO)

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

FO er på plass, vi prioriterer Arendalsuka. Vi må, som hele det politiske Norge, alle organisasjoner og hele fagbevegelsen, være der. Alle opplever at det ikke er noe alternativ. Programmet har temaer for alle, men opplever alle at de hører hjemme der?

Mye er bra med Arendalsuka, men kanskje den var bedre før og kanskje den kan bli bedre? Den har blitt en suksess, og er litt ukrenkelig. Da Gunhild Stordalen spurte om den er en smule navlebeskuende, gikk mange av oss i forsvar, ikke minst programkomiteen. Skulle ikke nettopp Arendalsuka være et sted hvor alle spørsmål ble mottatt med takk? Et annet eksempel er henvendelsen fra kvinnebevegelsen om å arrangere et «8. mars-tog» for å markere motstand mot innstramminger i kvinners rettigheter. I tillegg er det i år 50 år siden det første 8. mars-toget. Dette kunne jo ha representert en folkelig deltakelse, men ble satt foten ned for.

Demokrati er folkestyre, det forutsetter at folket har innflytelse. Har folket det på Arendalsuka? Eller er den så trang fysisk og mentalt at intet nytt kommer fram, kun det som lanseres etter en nøye gjennomarbeidet kommunikasjonsplan? Demokrati krever at vi snakker sammen, prøver å forstå hverandre. Selv sier Arendalsuka om seg selv at de er et møtested for politikk- og samfunnsinteresserte. Kjenner alle seg igjen i det? Kjenner alle seg igjen i at de er interessert i politikk og samfunn?

Deltakelsen ved stortingsvalget i fjor var på 77,2 prosent, ved siste kommunevalg var den på 64,8. Det vitner jo om en viss interesse, men opplever vi virkelig at vi kan påvirke? Klarer vi å møte folk på Arendalsuka? Klarer vi å utnytte folks interesse?

Folkehelse er mer enn gang- og sykkelveier, det er også aktivitet, deltakelse og innflytelse. Er Arendalsuka det for folk flest? Det politiske Norge har flyttet dit. Tilgjengeligheten til de en skulle ønske å snakke med burde være bedre enn noen gang. Problemet er at vi ikke har tid til å snakke med hverandre. Vi løper fra sted til sted for å delta på egne arrangementer, vi har ikke tid til ad hoc-invitasjoner. Det er rene verdensmesterskapet i deltakelse. Minglingen har vi kun tid til om natta, og da mingler vi med de vi kjenner fra før. På fredag oppsummerer vi hvor flott det har vært. Hvor mange vanlige folkemøter refererer vi til da?