Niels Erik Opdahl, cand.polit. med hovedfag i kriminologi, tidligere ansatt på KORUS Oslo, nå pensjonist og veileder på rusavdelinger

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Hvordan påvirker New Public Management (NPM) arbeidet på en rusavdeling i spesialisthelsetjenesten? Hva ville det bety hvis man innførte tillitsreformen?

NPM er inspirert av moderne prinsipper for styring og organisering i privat sektor.

Å overføre bedriftsøkonomisk tenkning og late som om det finnes et marked i offentlig sektor betyr egentlig at brukeren blir kunde og avdelingen en produksjonsenhet. I det systemet passer pakkeforløp inn som hånd i hanske. NPM har ført til økt detaljstyring, byråkratisering og kontroll.

Med en tillitsreform, slik Arbeiderpartiet foreslår, vil ansatte få mer tid, større handlingsrom og frihet til å styre arbeidshverdagen sin selv. Kort sagt, fagfolk skal bruke mindre tid på rapportering og firkanta systemer, og mer tid på faget sitt og brukerne.

NPM har ført til et strengere og mer omfattende rapporterings- og kontrollregime i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Har du ikke logget inn en hendelse/situasjon i avdelingens journalsystem, så har den, satt på spissen, ikke funnet sted.

Regjeringen vil, ifølge Hurdalsplattformen, beholde helseforetakene (HF). De er som snytt ut av nesa på NPM, men Arbeiderpartiet, som selv var med på å etablere HF i 2002, har tydeligvis vanskelig for å se at det er et klart motsetningsforhold mellom deres eget forslag om en tillitsreform og det å beholde HF. NPM-tenkning og praksis i HF er godt innarbeidet med snart tjue års erfaring. Rusreformen av 2004 betød statlig overtakelse av rusbehandling, og den er for tiden direkte underlagt helseforetakenes styringsmodell: rapporter, dokumentasjonskrav, pakkeforløp og tellekanter. Hvordan skal det bli plass til en tillitsreform når den blir underlagt et så rigid system? Rapport- og dokumentasjonsregimet er en tidstyv og går utover samværet med brukerne.

Brukermedvirkning sammen med pasientrettigheter har vist seg å være – i noen sammenhenger – en uheldig kombinasjon. Retten til å velge hva slags behandling brukeren vil ha, kan føre til at brukeren ikke får den behandling han har behov for. Det er forskjell på hva brukeren ønsker og hva som faglig sett er forsvarlig behandling. Et eksempel kan være bruk av mobiltelefon. Selvsagt skal behandlingsstedet kunne frata en bruker mobiltelefonen. Å nei, så enkelt er det ikke. Da ringer brukeren Statsforvalteren, og i flere tilfelle får han medhold i sin klage. Tvangsprotokoll opprettes når avdelingen inndrar en mobiltelefon. Det må da gis en grundig faglig begrunnelse for inndragningen. Bruk av mobiltelefon når du er i behandling er direkte kontraproduktiv. Mobilen er bakdøra til ruskontakter og saboterer arbeidet med å bli rusfri. Internett gir tilgang til porno- og voldsvideoer og sosiale medier. Undersøkelser viser at Facebook kan være avhengighetsskapende (ROP. Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse). Jeg regner med at Statsforvalteren har kunnskap om dette og forstår konsekvensen av uvettig mobilbruk. Langt på vei må avgjørelser om bruk av mobiltelefon overlates til den enkelte rusavdeling. Det samme gjelder bankkort. Her er et eksempel: En beboer oppga å ha 40.000 på konto. Avdelingen ønsket å kontrollere bruken av bankkortet. Beboeren klaget til statsforvalteren og fikk medhold. Beboeren brukte opp alle pengene på dop. Statsforvalter: Det er på tide å våkne!

Oppsummert er brukermedvirkning et naivt utspill fra Helsedirektoratet slik de formulerer det i de faglige retningslinjene for TSB. Og jeg ber statsforvalteren se nøye etter hvordan han utøver lover og regler og ikke minst se på de negative konsekvenser praktiseringen får for brukerne. Slik pasientrettigheter blir beskyttet i ovennevnte eksempler, betyr det at statsforvalteren bidrar til å undergrave forsvarlig behandling

Med mer enn 50 års erfaring fra moderne rusbehandling må dagens rusbehandlere stole mer på og ikke minst kjempe for det de har erfaring for virker. Miljøterapeuter med lang fartstid er fortvilet over at «pasientrettigheter» gjør det nesten umulig å gjøre jobben sin!

Familieterapeut i rusbehandling: – Behovene til pasientene blir ikke ivaretatt med pakkeforløp

Helseforetaket kommer på besøk for å sjekke pakkeforløpet. Bufetat kontrollerer hva som skjer med brukere som er innlagt under barnevernet. Statsforvalteren kommer på fire besøk i året, to anmeldte, to uanmeldte. Tilsyn er et annet ord for kontroll, og handler om manglende tillit. De kommer for å kikke avdelingen i kortene. Tilsyn er egentlig uttrykk for mistillit. Gjør de jobben de er pålagt? Dette skaper usikkerhet på en avdeling: «Gjør jeg tingene riktig?» Jeg vet at folk på gølvet sliter med lojaliteten. Lojaliteten til systemet versus lojaliteten til faget og relasjonen til brukerne. Vi kjenner betydningen av relasjonsarbeid i rusbehandling. Det krever tid og kontinuitet. Miljøterapeuter får kjeft av sine kontaktbrukere fordi de sitter for mye på kontoret og skriver rapporter og andre pålagte dokumentasjonskrav og er for lite sammen med dem.

Her er vi ved et kjernepunkt i forholdet mellom en tillitsreformen og det nåværende systemet. Er ikke tillit et uttrykk for at man stoler på hverandre? Jeg ser det som selve grunnplanken i tillitsreformen. Min erfaring er at hvis du gir folk ansvar, så tar de ansvar. Det forutsetter en sterk internkultur på avdelingen. Da vil ansatte støtte og korrigere hverandre. Med tydelige og tilstedeværende ledere, god veiledning, klar rolleforståelse og realistiske og gjennomførbare behandlingsplaner blir fire årlige besøk av Statsforvalteren unødvendig. Når helseforetakene og Bufetat har gitt et oppdrag til en institusjon bør de også ha tillit til at kontrakten blir gjennomført etter planen.

Skal tillitsreformen få gjennomslag i behandlingshverdagen må det grunnleggende endringer til i helseforetakenes tenkning og praksis. Det samme gjelder Bufetat og statsforvalteren. Tillitsreformen forutsetter tid og handlingsrom. Med NPM som premissleverandør blir det verken tid eller rom for å gjennomføre reformen