Liv Torgunn Røhr, sosionom

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Turid Wangensteen og Martine Kihle Dalsrud har nylig gitt ut en bok om hvordan det er å være barn og ha foreldre som har et rusproblem.

Dette er en forsømt gruppe, hva gjelder både foreldrene og barna. Og det er en gruppe som opplever stigmatisering og diskriminering fra både hjelpeapparatet og i befolkningen ellers. De blir ofte møtt med fordommer basert på uvitenhet. Nettopp fordi familiene blir møtt på denne måten, stiller det ekstra store krav til bevissthet rundt språket som benyttes, både i møte med familier og ved beskrivelser av rusmiddelavhengige foreldre og de utfordringene familiene står i.

Jeg trodde at man i 2023 anså rusmiddelavhengighet for å være en sykdom og jeg ble derfor litt forundret over at Martine Kihle Dalsrud i intervjuet med Fontene 23.05.23 gir uttrykk for at man i stedet for å hevde at foreldre er syke, bør si rett ut at «mamma ruser seg».

Jeg er helt enig i at man bør forklare barn hva rusmiddelavhengighet er, tilpasset deres alder og modenhet, men så lenge rusmiddelavhengighet er definert som en sykdom også i diagnosesystemene, forstår jeg ikke helt hvorfor Dalsrud mener det er feil å si til barna at forelderen er syk. Jeg tør å hevde at det kan ødelegge relasjonen mellom barn og foreldre om man sier at forelderen ruser seg.

Er man i det hele tatt sikker på at så er tilfellet? Å bruke ordene «ruse seg» kan gjøre barna utrygge og påføre både barn og foreldre skam.

Uansett bør man selvsagt prate mer sammen om hvordan sykdommen arter seg. Skal man få brutt skammen som ofte følger med det å være forelder med rusmiddelavhengighet – og barn, er det etter min mening greit å bruke ordet «syk» når det faktisk også er sannheten. Mener forfatterne virkelig at det ville være riktigere å si «ruser seg»?

Jeg reagerer for det første fordi rusmiddelavhengighet er en sykdom, men også fordi alle med rusmiddelavhengighet slettes ikke ruser seg og det ligger dessuten også en moralsk pekefinger bak denne formuleringen. Det er rusmiddelet og ikke rusen som fører til fysisk avhengighet.

På samme måte heter det heller ikke «rusbruk», som er et begrep som går igjen i boka, men rusmiddelbruk. En del pasienter i rus- og avhengighetsbehandling søker rusen, iallfall i starten, til de blir så tilvendt at de ikke kjenner noen rus, men slettes ikke alle starter med rusmidler for å ruse seg. En god del blir avhengige som følge av at de har fått smertestillende medikamenter av legen, men de har ikke nødvendigvis brukt middelet for å ruse seg, kun mot smerter og etter hvert mot abstinenser.

Andre kan ha fått beroligende eller sovemedisiner av legen og har etter en tid utviklet avhengighet, men evner likevel å holde seg til foreskrevet mengde. De tar heller ikke medisinene for å ruse seg, men har like fullt en avhengighet som av og til krever innleggelse eller poliklinisk behandling.

Noe av grunnen til skammen som følger med det å være en rusmiddelavhengig forelder, skyldes nettopp denne forestillingen om at å være avhengig av et rusmiddel er ensbetydende med å ruse seg. Det er da faktisk mer rus tilknyttet det ene vinglasset som nevnes i artikkelen, men de færreste vil av den grunn si til barna at foreldrene ruser seg når de drikker et glass vin til maten. En slik ordbruk vil kunne skape unødvendig frykt hos barnet.

Noen tar et glass vin for å slappe av en fredagskveld, som jo vil kunne kalles å ruse seg. Mens andre tar et glass vin til maten fordi de synes smaken er god og ikke søker andre følelser som følger med alkoholen i vinen.

Språk er makt og det er viktig å være bevisst på hvilke ord man velger. Særlig overfor barn.

Barn kan forledes til å tro at de er offer for omsorgssvikt ved å bruke ordene «ruser seg» når så ikke er tilfellet. Nå vil sikkert noen mene at det er feil å drikke alkohol med barn til stede, også ett glass vin ved siden av maten.

Uavhengig av synspunkt på dette, vil neppe barna være tjent med en belastende og stigmatiserende undersøkelsessak hos barnevernet på et slikt grunnlag. I verste fall kan det føre til en uriktig omsorgsovertakelse, som jo kan være svært traumatisk og skadelig for både barn og voksne.

Barn tar lett på seg skyld. Om noen har forledet dem til å tro at de utsettes for omsorgssvikt ved ubetenksom bruk av språk som beskrevet over, og hvor barna senere forteller om dette til andre, kan det føre til store problemer. De vil kunne slite mye med skyldfølelse og dårlig samvittighet. Her må man trå varsomt! 

I arbeid med rusmiddelavhengige foreldre kreves det en kompetanse og nøyaktighet som mange i disse yrkene ikke har. Tvert imot finner man her som ellers i samfunnet, mange fordommer og stigmatiserende holdninger til foreldre med rusmiddelavhengighet, ofte bygd på uvitenhet.

Det er vel knapt noe som er mer skambelagt enn å være forelder og slite med dette. Og når da alle som sliter med rusmiddelavhengighet havner i samme kategori, uavhengig av om rusmiddelet er kjøpt illegalt eller er foreskrevet av lege, da er det viktig at folk som arbeider med barn og foreldre er edruelige og nøyaktige med sin språkbruk.

Forfatterne av boka ønsker å bidra med en mer helhetlig forståelse. De hevder at økt kunnskap og en bredere forståelse av rusproblemene og menneskene som sliter med dem, vil kunne føre til mindre skam og stigma. Jeg er enig med dem i dette. Det er et viktig mål.

Jeg har ikke lest hele boka, men i tillegg til å reagere på enkelte formuleringer og at de kan føre til nettopp økt skam og stigma, savner jeg også et kapittel om avhengighet og somatiske sykdommer, som oftest i praksis opiatavhengige smertepasienter.

Dette er en pasientgruppe som faller litt mellom alle stoler og som opplever det svært vanskelig å få hjelp for sin avhengighet. For det første krever det et godt samarbeid med spesialister på smerter og på den underliggende somatiske sykdommen. I tillegg vil denne pasientgruppen ofte ikke bli godt nok ivaretatt ved tradisjonell rusbehandling. De trenger andre verktøy, både mens de er i behandling og i tiden etterpå, enn de pasientene som har brukt alkohol, legemidler og/eller narkotika for å ruse seg. For det tredje utsettes de for et stigma ved bruk av nettopp begrep som «å ruse seg».

Barna til opiatavhengige smertepasienter vil også ha andre behov enn barn av foreldre som ruser seg på rusmidlene. De trenger blant annet en annen tilnærming og et annet fokus i samtalene. De trenger informasjon også om grunnlidelsen som har ført til avhengighet.

Med forbehold om at disse temaene ikke er ivaretatt under andre kapitler og overskrifter, håper jeg forfatterne ved en eventuell neste utgave også vil inkludere barn av denne pasientgruppen. Denne problematikken fortjener et eget kapittel.