Jørn Kroken, seniorrådgiver, Statsforvalteren i Innlandet

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Første januar 1999 ble kapittel 6A i sosialtjenesteloven gjort gjeldende. Senere ble disse bestemmelsene hjemlet i sosialtjenestelovens kapittel 4A, og fra 2012 er de hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Bakgrunnen for lovreguleringen var åpenbare svakheter ved rettsvernet i institusjonsomsorgen (HVPU).

Det var betydelig motstand mot lovreglene, og kjernen i kritikken omfattet generell skepsis mot tvangsbruk i tjenesteyting, skepsis mot etablering av særregler (kun personer med utviklingshemning) og at det var for upresise hjemler. Denne skepsisen bidro til at det gikk nærmere tre år fra regelverket ble vedtatt (1996) til det trådte i kraft 1999.

Virkeområde og omfang

Ovennevnte lovregler gjelder kun personer med diagnosen psykisk utviklingshemning, og i 2023 godkjente statsforvalterne kommunale tvangsvedtak overfor 1931 personer, mot 178 personer i 2000. I løpet av disse årene har det fra ulike hold blitt hevdet at tvangsbruken øker med bakgrunn i disse tallene. Jeg har imidlertid fastholdt at det ikke finnes belegg for en reell økning i tvangsbruk. Økningen skyldes i all hovedsak bedret etterlevelse av regelverket. Tilbake i 2018 var det registrert en person med tvangsvedtak i Finnmark, 36 personer i Østfold og 124 personer i Hedmark, noe som er en ekstrem variasjon.

Kritikk av gjeldende praksis

De siste årene er det framført omfattende kritikk mot regelverket og praktiseringen av dette. Særlig tydelig er kritikken fra Likestillings- og diskrimineringsombudet og Sivilombudet, som begge har ført tilsyn med kommuner og statsforvaltere. Ombudene har utgitt rapporter der blant annet svakheter i saksbehandling og manglende oppfølging/tilsyn og kontroll påpekes.

Ny felles tvangslov

Myndighetene har sett på muligheten for harmonisering og samordning av fire tvangsregelsett (tvang i psykiatrien, tvungen somatisk helsehjelp, tvungen rusbehandling og tvang overfor utviklingshemmede). Tvangslovutvalget (Østenstadutvalget), som ble nedsatt i 2016, avga sin innstilling i 2019, uten at det så langt er etablert en felles tvangslov. Lovforslaget innebærer at diagnosenøytralitet og manglende beslutningskompetanse legges til grunn for tvangsinngrep, når dette vurderes som nødvendig.

Lovforslaget har høstet mye motbør, særlig grunnet regelverkets omfang og mange praktiske implikasjoner. Det hadde ikke vært unaturlig å forvente en «rasjonaliseringseffekt» ved etablering av en felles tvangslov, imidlertid inneholder forslaget («tvangsbegrensningsloven») ca. 40 prosent flere lovparagrafer enn de ovennevnte lovene til sammen.

Hva bør regnes som tvang?

En annen vesentlig endring i lovforslaget er i lite påaktet. Lovforslaget «strammer inn» tvangsdefinisjonen. Med få unntak, er det kun tilfeller det tjenestemottakeren viser motstand, som omfattes av tvangsdefinisjonen.

Eksisterende regelverk (kapittel 9) har en videre tvangsdefinisjon der også inngripende tiltak (særlig innlåsing eller annen regulering av personlige eiendeler/mat og drikke) som uavhengig av motstand, regnes som tvangstiltak. De fleste av tjenestemottakerne som omfattes av kapittel 9, er personer med store bistandsbehov og begrenset, eller svært begrenset, egenrepresentasjon/selvhevdelse. Etter mitt syn har den vide tvangsdefinisjonen i kapittel 9 i stor grad hensyntatt dette og gitt rettsvern når det gjøres inngrep overfor tjenestemottakere, selv om uttrykt motstand ikke foreligger.

Skulle tvangslovutvalgets forslag bli gjeldende, vil antall tvangsvedtak overfor personer med utviklingshemning, bli betydelig redusert, sannsynligvis mer enn halvert.

Hvem gjennomfører tvangstiltakene?

Når det fattes vedtak etter kapittel 9, stilles det kompetansekrav ved gjennomføring av tiltakene. Imidlertid kan det gis dispensasjon fra kompetansekravene, noe som blir gjort i opp mot 90 prosent av tilfellene. For den «vanlige mann i gaten» vil dette kanskje kunne oppfattes som at de fleste tvangstiltakene gjennomføres av personale som er gitt dispensasjon. Dette er ikke tilfelle. Mange kommuner har god oversikt og gir tilbakemelding om i hvilket omfang det er benyttet tjenesteytere med dispensasjon, og viktigere, om dette har ført til «opphopning» av tvangsbruk.

Et mer «edruelig» anslag er at 20–30 prosent av tvangstiltakene gjennomføres av personale som ikke har tilstrekkelig formalkompetanse. Det er verdt å merke seg at personlig egnethet ofte har større betydning en formelle utdanningskrav. Det er for øvrig begrenset hva de respektive utdanningene som oppfyller formalkravene, inneholder av relevant kunnskap om utviklingshemning og håndtering av utfordrende atferd.

Min erfaring er at en stedlig, tydelig, kompetent ledelse (faglig og administrativt), som kan følge tjenesteytingen tett over lang tid og vurdere «rett mann på rett plass», har større betydning, enn prosentvis etterlevelse av formalkrav. I tillegg er det avgjørende at det etableres tilstrekkelige systemer med kontrollaktiviteter, som muliggjør etterrettelighet når tvang brukes. Et utstrakt samarbeid med spesialisthelsetjenesten, er oftest av stor betydning.

Hva vil framtida bringe?

Avslutningsvis legger jeg til at en eventuell felles tvangslov, snarere bør ta utgangspunkt i nødvendighet på den ene siden, og omsorg/behandlingsmulighet på den andre. Det er mange «skjær i sjøen» knyttet til vurdering av beslutningskompetanse.

En videreføring av eksisterende regelverk (kapittel 9) med en begrenset «revisjon/tilpasning», er etter min vurdering den beste løsningen for ivaretakelse av rettssikkerheten. 

Jeg håper for all del at unnfallenhet ikke blir rådende når det gjelder det krevende dilemmaet mellom paternalisme og selvbestemmelse, eller som jeg har sagt tidligere; unnfallenhet har minst omkostninger for den det ikke gjelder.