Anmeldt av Hanne Glemmestad, høgskolelektor ved Høgskolen i Lillehammer

Hanne.glemmestad@hil.no

Boka Fagutvikling i velferdstjenester ønsker å sette fokus på hvilke forutsetninger som finnes for fagutvikling i velferdstjenestene, samt gi eksempler på hvordan fagutvikling drives på ulike måter i ulike deler av tjenesteapparatet. Utgangspunktet for store deler av empirien som presenteres er hentet fra HUSK-prosjektene (Høgskole- og universitetssosialkontor) som skulle utvikle nye samarbeidsformer mellom forskning, utdanning, praksis og brukere. Men det er også hentet eksempler fra Nav, barnevern og andre deler av velferdssektoren. Erfaringer fra HUSK viste at mange ansatte opplevde problemer med å skaffe seg tid og rom for slikt utviklingsarbeid som deltakelse i HUSK forutsatte. Forfatteren ønsket derfor å se nærmere på hvilke forutsetninger som bør være tilstede for at fagutvikling skal skje. Samtidig ønsker de å se nærmere på hvordan begrepet fagutvikling blir forstått og hvilke aktiviteter dette omfatter.

Boka starter med å drøfte begrepet fagutvikling. Dette er et begrep som forstås ulikt, og det viser seg at det er mange typer kompetanseaktiviteter som de ulike velferdstjenestene legger inn i begrepet. Forfatterne ser nærmere på om fagutvikling kan knyttes til individuelle eller kollektive aktiviteter på arbeidsplassen, om fagutvikling er eller bør være knyttet opp mot den daglige fagutøvelsen, og de drøfter om fagutvikling består av aktiviteter på eller utenfor arbeidsplassen. Konklusjonen på disse spørsmålene er ifølge forfatterne at fagutvikling er et mangfoldig begrep, og at det ikke er nødvendig, og trolig heller ikke ønskelig, å begrense hvilke kompetanseaktiviteter som legges inn i begrepet. Det kan likevel være fornuftig å diskutere hva de ansatte på en arbeidsplass legger i det. Som boka påpeker er det ikke lett å bli enige om hva som er god fagutvikling dersom de involverte ikke er enige om hva de egentlig snakker om.

Aktivitetene som beskrives spenner seg fra fagmøter, kollegaveiledning og refleksjonsgrupper til innføring av felles arbeidsmetodikk og eksterne kurs- og videreutdanninger. Eksemplene viser gode spennvidde i hva de ulike tjenestene legger inn i sitt arbeid med fagutvikling, og den påfølgende drøftingen tydeliggjør hvilke forutsetninger som må være på plass for at fagutviklingen skal oppleves positiv og hensiktsmessig for de ansatte. Blant annet legges det vekt på leders rolle som pådriver og tilrettelegger, at fagutvikling settes eksplisitt på dagsorden i organisasjonen, og at det gis tid og legitimitet til kompetanseaktivitetene. Boken peker også på ulike utfordringer som kan oppstå når fagutvikling og kompetanseaktiviteter skal iverksettes, og er slik sett nyttig lesing for organisasjoner som er i ferd med å starte opp sitt fagutviklingsarbeid.

Boka retter seg mot ansatte og ledere i velferdstjenesten som er engasjert i fagutvikling. Den vil også være nyttig lesing for studenter og ansatte i akademia som samarbeider med praksisfeltet om ulike forskning- og fagutviklingsprosjekter. Boka er lettlest og oversiktlig, og gir god innsikt hva som rører seg på fagutvikligsfeltet, særlig innenfor Nav. Den viser på mange måter at arbeidet mot mer kunnskapsbaserte velferdstjenester er godt ivaretatt. Boken har et klart ansatte-perspektiv, og det kunne vært interessant i større grad å få frem hvilke erfaringer brukerne av tjenestene har hatt med de ulike kompetanseaktivitetene. Det er vel de som i siste instans er målet for fagutviklingsarbeidet?