Solfrid Rød

Historiebok med fraspark

Jan Messel:
I velferdsstatens frontlinje
Universitetsforlaget 2013
28.11.2013
14:32
27.08.2015 20:01

Anmeldt av: Irene Levin, professor i sosialt arbeid, Høgskolen i Oslo og Akershus

Denne boka kommer til å bli en markør for FO og for sosialarbeidere i de tre profesjonsgruppene barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer – i og utenfor FO. Man kommer til å snakke om tiden før og etter denne utgivelsen.

20 år er ikke engang en generasjon, og likevel en historiebok. Men det er jo ikke 20 år – Messel starter linjene lenge før. Denne gjennomgangen er helt i tråd med historieskrivingens tradisjon.

I det siste kapitlet tar forfatteren et fraspark, og en får inntrykk av at alle vurderinger, analyser og tolkninger som han må han gjort seg underveis, kommer i dette siste kapitlet. Etter mitt skjønn er dette siste kapitlet av særlig stor interesse. Det gir en åpen, modig og litt frekk analyse av organisasjonen. Her taler han Roma midt imot når han diskuterer blant annet radikaliseringen. Organisasjonen kan ikke fortsette som om ingenting har hendt etter et slikt sluttkapittel. Derfor ser jeg hele verket, men da spesielt den siste delen, som en markør som vil fungere som et før og etter. For man kan ikke overse, ei heller forholde seg nøytralt, til denne delen.

Forfatteren plasserer fagtradisjonene i en velferdsstatssammenheng – derav også tittelen I velferdsstatens frontlinje. Ikke desto mindre trekker han den historiske linjen helt tilbake til fagområdenes start her til lands, lenge før velferdsstaten så dagens lys. Gjennom et slikt grep forankrer han fagfeltene historisk. Ofte omtales fagfeltene som velferdsstatens yrker, hvilket sier implisitt at fagene startet samtidig med den moderne velferdsstaten, rundt 1950. Messel gjør ikke det. Barnevern, sosionom og vernepleie er fagområder uavhengig av velferdsstaten, i tid og rom. Messels grep innebærer ikke bare at fagene startet lenge før vår moderne velferdsstat, men også at de finnes i land som vi ikke betegner som velferdsstater.

At barnevern, sosionom og velferdsstat er sterkt knyttet sammen i utvikling, omfang og virksomheten til dagens velferdsstat, er hevet over enhver tvil. Men det grepet som forfatteren tar, betyr at hvis velferdsstaten skulle kollapse, vil fagfeltene bestå. Noen vil kanskje tenke at det er selvsagt. Men det er det ikke. Det finnes en stor litteraturtradisjon der en ser på profesjonenes opprinnelse som sammenfallende med velferdsstatens start og utvikling. Likevel glipper han litt i siste kapittel. Det starter sånn: «Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere har blitt kalt velferdsstatens yrker eller velferdsstatens profesjoner. De ble skapt samtidig med (min utheving) og utviklet seg i takt med et utvidet offentlig ansvar for befolkningen og med en sterk tro på vitenskap og ekspertise». Noen vil kanskje hevde at han har sine ord i behold fordi den store utviklingen av fagfeltene skjedde sammen med velferdsstaten, men likevel er en slik setning faktisk ikke helt konsistent med den posisjonen han har tatt i resten av boka.

Kjønn. Forfatteren har et kjønnsblikk på utviklingen av de tre profesjonene og organisasjonene som har huset dem – som endte opp og ble til FO. I denne boka er kjønn en gjennomgående kategori. Man fornemmer at Messel stiller seg spørsmålet: Hva skjer med legitimiteten til profesjonene når så få menn er med? Jeg har en følelse av at han har skrevet om kjønn fordi han ikke har kunnet la være. Det har vært overveldende og iøynefallende for ham. Hvilken betydning har det for ikke bare lønnskamp, men også for perspektivene i fagfeltene at flesteparten av yrkesutøverne har vært kvinner? Her kan det selvsagt gjøres mye mer. Messels arbeid er et fint utgangspunkt for fremtidige doktorgrader. Det interessante er at fagforbundene ikke har vært særlig interessert i dette, kanskje med unntak av når det gjelder lønnskamp. Og et spørsmål som hvorfor de ikke har det, blir nærliggende. Hvordan forstå at fagforbundene har tonet dette med den store kvinneandelen ned, mens det for en utenforstående historiker, er det nettopp det som blir så slående?

Den amerikanske innflytelsen på faget blir framhevet flere steder. Amerikansk innflytelse er synonymt med individfokusering og, for sosialt arbeid, også at en den første tiden importerte professorer fra USA.

Fagfeltene boka omhandler har vært utsatt for en kraftig individfokusering i store deler av forrige århundre. Det er hevet over enhver tvil. Denne individorienteringen opponerer jeg mot – i likhet med forfatteren. Messel foreslår at dette kommer av Amerika. Det gjør det sikkert; derfra også. Men i forrige århundre hadde vi den freudianske revolusjon. Freuds innflytelse har vært så stor og så inngripende at vi i dag tar den som selvsagt. Det er utenkelig at den ikke også har hatt betydning for et fag som sosialt arbeid. Sosialt arbeid startet opp med å behandle forholdet mellom individ og samfunn som et dialektisk forhold mellom person og situasjon. Metoden som ble brukt, var «social case work». Diagnosene skulle være sosiale (medisinen hadde sine diagnoser, sosialt arbeid sine. Men etter hvert begynner «social» å forsvinne og vi snakker om bare case work. Også dagens forfatter har latt seg bevege til å bruke denne «forkortelsen» eller (hvis det er et symptom) individdreiningen.

Jeg er helt enig med Messel i at individorienteringen er et problem. Ja, den er sågar et slags svik i forhold til fagenes opprinnelse, grunntenkningen. Men dette handler om mange forhold – ikke minst om det hegemoni som freudianismen har tatt og fått. Så, når forfatteren i likhet med mange andre sier at individorienteringen kommer fra USA så er det et for enkelt svar.

Akademisering. I siste kapittel kommer forfatteren inn på at kanskje FO har vært i utakt med sine medlemmer. Jeg tror det ligger mye i det. Messel kan fortelle om hvordan medlemsmassen synker. Jeg har erfart gjennom mitt lange yrkesliv – både på Høgskolen i Oslo og Akershus og ved NTNU hvordan studenter higer etter mer utdanning. Dette er yrkesgrupper som kanskje er av de få profesjoner som skal utøve samfunnsmessig styring og kontroll sammen med medmenneskelig solidaritet slik en gjør i barnevernet, i Nav og tjenester for psykisk utviklingshemmede. Og en trenger mye faglig trygghet når en skal ta avgjørelser basert på skjønn eller behandle mennesker med sammensatte problemer.

For FO har akademisering vært et fy-ord synonymt med at en forlater praksis til fordel for teori. Men er det ikke sånn at teori og praksis er som et gammelt ektepar – den ene kan ikke leve eller bestå uten den andre? Jeg tror de fleste er enige i det – når de får tenkt seg om. Men FO, de har en allmenn oppfatning av forholdet mellom teori og praksis og behandler den ene som venn og den andre som fiende, grovt sagt. Resultat er en fane med «nei til akademisering». Det er etter mitt syn, dumt og korttenkt – i den forstand ikke i tråd med arbeidsoppgavenes kompleksitet. Ikke i tråd med utøvernes ønsker. Og antagelig heller ikke i tråd med utviklingen.

Hvis FO skal møte den nye tid, med digitalisering, så må man se framover, og ikke i bakspeilet. Da må man være radikal og tenke nytt. (Det er lett for meg å si som er 70). Jan Messels bok hjelper en i så måte.

Dette er en litt forkortet versjon av Irene Levins kommentar til FOs historiebok under en presentasjon på Høgskolen i Oslo og Akershus.

28.11.2013
14:32
27.08.2015 20:01