Anmeldt av: Carl Chr. Bachke, dosent ved Universitetet i Agder

Endelig en pedagogikkbok myntet på bachelorstudenter innen trio-utdanningene barnevern, sosionom og vernepleie. Sollesnes er utdannet spesialpedagog. Som underviser på bachelor-progammene i barnevern og vernepleie har han likevel et godt grunnlag for å skrive ei lærebok for sosialarbeidere. Han anlegger et relasjonelt-pedagogisk perspektiv, og fokuserer mest på settinger utenom skole. Gjennom de konkrete eksempelfortellingene tror jeg at han treffer de tre yrkesgruppers «pedagogiske behov».

Boka består av sju kapitler. I kapittel 1 redegjøres det for oppbyggingen. Først beskrives sentrale temaer i en kaotisk sekvens i forhold til oppgitt kapittelrekkefølge. Jeg savner en begrunnelse for dette. Dernest presenteres i kortfattet form innholdet i kapitlene 2 til 7. Tydelige kriterier for kapitlenes rekkefølge gis ikke.

Læring er tema i kapittel 2. De tradisjonelle læringsteoriene presenteres, men bare atferdsteoretiske teorier har en egen overskrift om «anvendelse». En kan undre seg hvorfor. Sollesnes kobler eksplisitt også inn andre læringsrelaterte temaer, som læringsevne, motivasjon og metalæring. Dette grepet setter læringsteorien inn i en mer pedagogisk anvendbar sammenheng. Teorier og temaer kan lett blandes sammen. Derfor savner jeg et visualiserende skjema som hjelp i å gi leseren et minnebilde.

I kapittel 3 møter leseren «stemmene» til et knippe pedagogiske tenkere, og er med på en reise i pedagogisk idehistorie. I slike introduksjonsbøker er dette uvanlig, men spennende, også fordi forfatteren henviser til tenkerne på relevante måter i senere kapitler. Tilnærmingen representerer også et brudd med mer «klassiske» inndelinger i pedagogiske perspektiver som mål-middel-, vekstdialog og kritisk pedagogikk. Dette kan stimulere leseren til refleksjon over etablerte båser.

Kapittel 4 tar for seg den didaktiske relasjonsmodellen og anvender den i sosialfaglige eksempler. Sosialarbeideren blir da kjent med skolenes begrepsmessige hverdag og samtidig møte sin egen. Han/hun forberedes til å kommunisere med lærere, og trekke deres termer inn i eget fag. Dette vil trolig forbedre samarbeidet mellom yrkesgruppene, og forberede sosialarbeideren på aktive roller i skolen. Dette er hovedfokus i kapittel 7. Framtidens skole vil ha behov for flere sosialarbeidere, og da må disse kjenne til lærerens begrepsverden.

Sollesnes kobler begrepsapparatet i den didaktiske relasjonsmodell til vernepleierens arbeidsmodell, deler av tiltakstenkningen og prosjektspråket. Dermed hjelper han leseren til å trekke inn pedagogisk nøkkelkunnskap i sosialfaglig miljøarbeid under ulike overskrifter.

Kapittel 5 redegjør for teoretikere som er «fundamenter» i relasjonelt pedagogisk perspektiv. Likeledes beskrives hvilke «faglige prosesser» som særlig fremmer økte relasjonelt pedagogiske ferdigheter: Brukermedvirkning/dialog, veiledning/refleksjon og kunnskap i handling/sosialisering. Dermed får leseren både et hva og et hvordan i sin egen læring og dannelse. Dannelse er hovedtema i kapittel 7.

Bokas pre er at den setter pedagogikkens hva og hvordan inn i kontekster for yrkesgrupper, og at den har et tydelig pedagogisk grunnståsted. Begge deler kan bidra til bevisstgjøring, debatt, faglig refleksjon og trang til å spørre. Mine kritiske merknader gjelder mest det boka ikke har: Innledende kapittelresymeer, repetisjonsspørsmål, arbeidsoppgaver til hvert kapittel, og et eget kapittel om individuell opplæringsplan.

Boka anbefales som pensum.