Anmeldt av sosionom og forfatter Liv Wiborg

I Fontene nr. 4/2013 leste jeg om «Martin» som ble adoptert som femåring. Han har diagnosen ADHD, men foreldrene tenker at atferdsproblemene hans skyldes at den biologiske moren misbrukte alkohol i svangerskapet. Det kan ikke utelukkes at Martins mor har en udiagnostisert ADHD og selvmedisinerte seg på alkohol i svangerskapet. Mange kvinner med ADHD gjør det. Mellom 20 og 30 prosent av adoptivbarna har ADHD.

30 – 60 prosent av alle rusmiddelbrukere har en ubehandlet ADHD. Medikamentell behandling for ADHD, reduserer ikke bare faren for å utvikle et rusmisbruk, behandlingen fører også til en reduksjon av kriminelle handlinger.

Så var det på tide at vi fikk boken «Rusmiddelbruk og ADHD – hvordan forstå og hjelpe?» I denne boka beskriver sosionomen Therese Dahl og psykologen Eva Karin Løvaas ved Bergensklinikkene ulike måter å forstå ruslidelser, ADHD og sammenhengen mellom disse diagnosene.

Rus og ADHD har sammenfallende symptomer. En annen kompliserende faktor er at ADHD gjør det vanskeligere å behandle rusmisbruket og rusmisbruk kan forhindre behandling av ADHD.

Hvis en rusbruker skal utredes for ADHD, må han/hun være rusfri. Når han eller hun blir avruset, og må vente et halvt år eller så, er dette mennesket tapt for behandling i denne omgang.

Bergensklinikkene gjør utredning for ADHD rett etter avrusing. ADHD følges ofte ikke bare av rus, men også angst og depresjon, bipolare lidelser og flere. Disse diagnosene er også diagnoser som sammen med ADHD eller alene, oftere fører til rusmisbruk.

Forfatterne beskriver at bredt spekter av behandling, fra medisin til ulike former for terapi og mulige supplerende behandlingsmetoder. Det er omtale av dietter og coaching samt fysisk aktivitet. Innholdet i boka tar også for seg ulike forhold til nære relasjoner, som blant andre kjærester, søsken, men også det å være seg selv. De siste kapitlene tar for seg rettigheter og noen begrensninger, og til sist, den iboende kraften.

Spesialisthelsetjenesten har hatt for dårlig tilbud til denne gruppa. En bok som denne med tema rusmiddelbruk og ADHD er ikke bare den første i Norge, internasjonalt finnes det knapt noe tilsvarende.

Boka formidler forfatternes behandlingsoptimisme. Dahl og Løvaas har skrevet en bok som er lett forståelig. Den kan også være en vekker for barnevernet, som møter mange foreldre med rusproblemer og kanskje ADHD. Ikke minst hadde vært fint om boka fører til at ungdommene som plasseres etter atferdsparagrafene i barnevernsloven, ble bedre utredet. Slik kunne også ungdom med rusmiddelbruk og ADHD fått adekvat og bedre hjelp.

Dahl og Løvaas har skrevet en bok som er godt faglig begrunnet, men det utelukker ikke at dette i tillegg er en bok som pårørende til en eller flere med ADHD og rusproblemer kan tilegne seg og lære av.