Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Barnevernstjenesten prioriterer voldssaker høyt, men særlig i den første fasen av saksforløpet. Når barnevernsansatte skal sette inn hjelpetiltak i familien, kan det skje at volden «glipper». Det viser en fersk rapport som flere forskere fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet har gjort på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

De har sendt ut en spørreundersøkelse til landets barnevernstjenester og intervjuet ansatte i ni ulike barnevernstjenester om hvordan de forstår og håndterer saker der det er mistanke om eller avdekket vold og overgrep. De har også snakket med 13 barn og 17 foreldre og sett på hvordan de opplever barnevernstjenestens arbeid i slike saker.

– Når barnevernsansatte skal sette inn hjelpetiltak, er de avhengig av foreldrenes samarbeid og samtykke. Hvis de forkuserer mye på at foreldrene skal innrømme, risikerer de å miste foreldrene og at barnet trekker tilbake forklaringen sin, sier Anja Bredal til Fontene.

Hun er en av forskerne bak rapporten.

Bruker ikke ordet vold

Forskeren mener ansatte bør snakke om vold på andre måter slik at sjansene blir større for at foreldrene samtykker.

– Det er viktig å forklare hva vold er, men ikke være dømmende. Og bygge en god relasjon til foreldrene slik at de blir trygge på deg.

Anja Bredal mener volden som utøves bør differensieres i større grad.

Hanna Skotheim

I Søndre Nordstrand barnevernstjeneste er de i gang med et prosjekt sammen med Stiftelsen Alternativ til Vold (ATV). De lager en foreldreveiledning som skal hjelpe ansatte med å snakke om vold på en måte som hjelper foreldrene med å åpne opp om egne vansker. Da er ikke ordet vold det viktigste. Hvis man utforsker volden på andre måter, kan det være enklere å få foreldrene med på prosessen, ifølge Bredal. Samtidig er det viktig at man ikke glemmer bekymringen for vold.

Overveldet

Det hender at vedtak omskrives slik at volden glemmes. Forskeren oppfordrer derfor ansatte til å skrive at de fortsatt er bekymret for vold, men at de kan være enige med foreldrene om å være uenig.

Volden kan også glemmes når en familie har mange og komplekse belastninger.

– Ansatte kan bli så overveldet av kompleksiteten. De kan tenke på volden som et symptom på alt det andre og dermed tar de for seg de mer grunnleggende utfordringene først. Da kan volden glippe.

Bør differensiere volden

I rapporten kommer det fram at barnevernstjenesten har håndtert voldssaker kategorisk. Det har vært vanlig å tenke at vold er vold, at det er straffbart i Norge, og at en voldssak er en voldssak, uavhengig av om barnet forteller at hen er blitt dratt i øret eller slått, for eksempel.

– Voldssaker har i for stor grad blitt behandlet på samme måte. Dette er det mange barnevernsarbeidere som nå er opptatt av. De har begynt å se på hvordan de kan differensiere arbeidet mer, sier Bredal.

For uerfarne og unge barnevernsansatte, kan dette være vanskelig. De er ofte redd for å bli beskyldt for å bagatellisere graden av vold.

– Differensiering og nyansering blir gjerne tolket som litt slapt og at man ikke «bryr seg». Men for å klare å hjelpe disse barna, så bør man gjøre individuelle vurderinger av den konkrete saken og konteksten. Det å differensiere er det motsatte av bagatellisering. Det er å ta volden på alvor.

Tar tid

I rapporten kommer forskerne med flere anbefalinger om hvordan arbeidet med vold og overgrep kan styrkes. Blant annet at det utvikles nye faglige begreper som kan hjelpe barnevernsarbeidere med å skille mellom vold uten at den bagatelliseres.

Det må også legges til rette for at avdekking av vold kan ta tid.

– Når barnevernsansatte får en bekymringsmelding om vold, er det mange som kjenner på at det er nå eller aldri. Det er nå vi har et vindu før foreldre får vite at barnevernet er involvert og før barnet eventuelt presses til å trekke forklaringen sin. Men forutsetningen for at det vinduet skal gi noe, er at barnet vil fortelle sin historie til to totalt fremmede personer som kommer i barnehagen eller skolen uten forvarsel.

Barnevernsarbeiderne som forskerne har snakket med, ønsker seg også flere og mer «spissede» tiltak som går på vold og overgrep. Det anbefales også at hjelpetiltakene styrkes. Men Bredal synes det er litt for lett å si at man ikke har noen tiltak, og at man må ha noen nye.

– Vi må ta et skritt tilbake og se på hva vi har og hva slags voldssaker det er snakk om. Hvis det er foreldre som kommer fra et land hvor det er vanlig å bruke vold i oppdragelsen, finnes det allerede gode veiledningsprogram. Hvis foreldre ønsker å lære seg å sette grenser for barnet sitt på andre måter enn med vold, finnes det programmet for det.

Må volden erkjennes?

Alle barnevernstjenester bør få mulighet til å henvise til ATV, anbefales det i rapporten. I Drammen jobber ATV sammen med barnevernstjenesten for å finne en ny måte å møte familier på. Dette er familier der barn har fortalt om vold i hjemmet, men foreldrene i liten eller ingen grad kjenner seg igjen i dette.

I stedet for å kreve at foreldrene erkjenner volden, utforsker ATV-terapeutene mer. De snakker med foreldrene om det barnet har sagt, men tar utgangspunkt i foreldrenes egne ord.

Foreldrene som forskerne har intervjuet, sa at de møtes med et erkjennelseskrav i saker der barnet forteller om vold. Barnevernsarbeidere sa imidlertid at det ikke lenger er så viktig at foreldrene innrømmer volden. I stedet legger de mer vekt på indirekte former for erkjennelse eller delvis erkjennelse.

– Det er viktig å vise mer forståelse for at foreldre har gode grunner til å ikke innrømme vold. I noen tilfeller er de redde for å havne i fengsel, og for noen kan det føre til at de mister oppholdstillatelsen i landet. Da må man spørre seg om det er til det beste for barnet.