Sosionom i familievernet: – Noen har aldri fortalt om at barna er tatt fra dem. Det er så skambelagt

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Jeg hadde ingen andre krav til deltakerne enn at de skulle si fornavnet sitt høyt første gangen, sier sosionom og familieterapeut Karin Hildén.

I 2015 startet hun opp kurset «Foreldre med barn i fosterhjem» ved Familievernkontoret i Vest-Agder, avdeling Kristiansand. Nå er hun pensjonist, og andre har overtatt stafettpinnen. Men hun brenner like fullt for at denne foreldregruppen skal få en god oppfølging i familievernet etter omsorgsovertakelse. Det er blitt desto mer viktig etter dommene i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), påpeker hun: Intensjonen er at omsorgsovertakelser skal være midlertidige.

– Sorg og smerte får ofte et voldsomt uttrykk. Noe av det viktigste vi gjør er å hjelpe foreldre så de kommer forbi raseriet, og at sorgen får mildne, sier hun.

Maria (30): – Jeg trodde foreldrekurset var en felle

Må prioritere dem

Familievernkontorene har ingen plikt til å tilby slike kurs, men Hildén er glad for at dette prioriteres i deres region.

– Foreldre som fratas omsorgen for barn blir nedprioritert mange steder. Dette må vi tenke annerledes om! Vi må se på foreldre som en ressurs og erkjenne at barna har bånd til dem. Det kan vi ikke hoppe over, sier hun.

Hun mener hensikten med å følge opp foreldre, er å hjelpe dem å komme forbi sinne og bitterhet, få dem til å klare å samarbeide, og kanskje på sikt få barna tilbake.

– De trenger hjelp til å være gode foreldre på avstand, sier hun.

Noen foreldre vil ikke klare å stimulere eller hjelpe barnet gjennom skolegangen, men de kan gi bursdagsgave, eller være en ressurs på andre måter, foreslår Hildén.

Få dem på lag

Hildén har hatt om lag 70 foreldre på kurs. I boka Sosionom, som ble utgitt på FOs landsmøte i fjor, er hun intervjuet under tittelen Når mor og far ikke er barnets beste.

– Hvorfor regner man ikke med foreldrene i tilstrekkelig grad?

– De kan virke forstyrrende på et opplegg man har tro på. Så glemmer man å snakke med dem, og så får man de ikke med på laget. Da låser mye seg, sier Hildén.

– Hvordan kan man jobbe bedre rundt dette?

– I det man forbereder omsorgsovertakelse, må det jobbes mye bedre med foreldre. Jeg tror noen saksbehandlere er redde for å si det, og så blir hele prosessen vanskelig, særlig hvis foreldrene motsetter seg det. Hvis vi klarer å få foreldrene med på laget, så de forstår at barnet kan få det bedre i et fosterhjem, da er mye gjort, sier hun.

Hildén holdt kursene sammen med en mor som opplevde at barna ble plassert i fosterhjem. Hun kan ikke understreke nok hvor viktig det har vært å ha henne med på kurset.

Foreldre fortsatt

Hovedhensikten med kurset var for henne å sette mødre og fedre i stand til å være foreldre fortsatt. Hun ville ha dem til å tenke: På hvilken måte kan jeg være forelder, og hva kan jeg bidra med for at barnet mitt kan vokse og trives?

– Alle barn kan ikke tilbakeføres, og vi skal ikke skape et falskt håp, men likevel er det viktig at vi snakker om foreldrerollen på kort og lang sikt. Kanskje det kan gå seg til hvis rusproblemet eller den psykiske helsen forbedres, sier Hildén.

Noen av de hun har hatt på kurs har hatt store vansker med å skrive navnet sitt på kursblokka. Og så finnes dem som er høyt utdannet, men hvor det er psykisk sykdom.

– Har du hatt kursdeltakere som ikke har forstått hvorfor det er blitt omsorgsovertakelse?

– Jeg har i alle fall møtt noen som aldri har fortalt til noen at barna er tatt fra dem. De lyver om hvor barna er. Det er så skambelagt, sier Hildén.

Har kjent savn selv

Kursrekken de bruker ved Familievernkontoret i Vest-Agder er utviklet av sosionomer i fosterhjemstjenesten i Bufetat Agder, men med lokale tilpasninger. Hildén gjorde det mindre forelesningsaktig og la vekt på mer samtale.

– Jeg tenkte mer og mer at rollen min var å tenne opp leirbål, og så delte vi historier, sier hun.

Karin Hildén la vekt på å få i gang gode samtaler.

Erling Slyngstad-Hægeland

Hildén er skilt og sier hun delte egne opplevelser om det for deltakerne.

– Jeg har også kjent på smerte ved ikke å ha barna hos meg hele tiden. Jeg har stått og grått ved en tom barneseng, når de har vært hos pappaen sin. Og det har jeg gjort, selv om jeg visste at de hadde det bra hos pappaen. Når det savnet kunne være så sårt hos meg, hvordan er det da ikke for dem som er fratatt omsorgen? sier hun og fortsetter:

– Noen vet ikke engang hvor barna bor, eller om de har det bra. Noen får ingen informasjon om dem og andre er usikre på om fosterforeldrene er gode for barna, sier hun.

Angsten luktes i rommet

Å rekruttere deltakere til faktisk å komme på kurs, er en stor oppgave for familievernet. Hildén samarbeidet med kriminalomsorgen, bymisjonen, psykiatriske poliklinikker, og hun sendte brev til Blåkors og rusomsorgen for å komme i kontakt med foreldre.

– I noen saker tenker jeg at barnevernstjenesten også kunne koblet på familievernet tidligere, sier hun.

Hildén inviterte alltid kursdeltakere til å ha en individuell samtale før kursstart. De fikk se lokalene og øvde på å finne inngangen, gå inn og ut. Hun lot dem også komme med følge første gangen. En hadde med seg fostermor til barnet, en annen med moren sin eller terapeuten, eller en støtteperson som hadde hjulpet dem å søke kurset. Og de aller, aller fleste møtte opp og fullførte.

– Jeg kan ikke huske at noen avlyste! Etter hvert hadde vi så gode samtaler. Noen sa at «dette har jeg aldri turt å snakke om før», eller «du er den første som har skjønt at det er trøst jeg trenger», og «her på kurset får jeg lov å være sint».

Hildén sier hun av og til kunne lukte angsten, en slags lukt av svette.

– Jeg husker en mamma som ikke ville ta av seg jakka. Jeg tok henne varsomt på ryggen og da kjente jeg at hun var våt gjennom boblejakka, forteller Hildén.

Hildén har vært tydelig på at hun ikke er i posisjon til å vurdere omsorgsevnen til de som kommer på kurset. Men hun har noen ganger sagt at hun kan stille som vitne i retten, og hun har tilbudt seg å være med på møter i barnevernstjenesten. For eksempel for å få til gode ordninger med fosterhjemmet om å sende bilder eller meldinger.

Anettes tre barn bor i hvert sitt fosterhjem: – Fostermoren til datteren min får meg til å føle at jeg er verdifull

– Dessverre er nok noen fosterforeldre redde for å involvere foreldrene, og noen barnevernstjenester kan nok ha nøret opp under den frykten, sier hun.

Forebygger selvmord

Hildén sitter igjen med mange sterke øyeblikk etter årene med oppfølging av denne foreldregruppa. Når hun skal trekke frem noe av det beste som skjedde i løpet av kursene, kommer beretningen om en mor: Hun var full av aggresjon og satt med telefonen sin. I alle pauser gikk hun vekk for seg selv. Når hun tok ordet, snakket hun innbitt. Hildén jobbet hardt for å få henne med i fellesskapet. En ettermiddag under kurset sa kvinnen at hvis hun skulle tape kampen om barna i neste rettsrunde, orket hun ikke leve mer. Hun løp ut av rommet og gråt så hjerteskjærende, husker Hildén.

På slutten av kursrekken, kom kvinnen bort til henne og betrodde seg: «Jeg har bestemt meg. Uansett hva som skjer i rettssaken, så skal jeg ikke ta livet mitt. Jeg skal være mamma uansett. Jeg har fått utvidet begrepet på hvilken måte jeg kan være mamma», sa hun.

Hildén har fått lov å fortelle historien videre. Hun synes det er så sterkt og viser hvor viktig slike kurs for foreldre er.

– Det jeg tror vipper sinne til forsoning, handler om at de på kurset får hjelp til å definere foreldrerollen mer vidt enn at «jeg må ha mine barn hos meg hele tiden», sier hun.

Hildén følger med på hvordan det går med flere av kursdeltakerne sine:

– Denne mammaen har fått barna hjem. Og jeg vet at det går bra, sier hun.

Fontene anbefaler: Han har vært med å dømme Norge i tre barnevernssaker. Nå tror han tiden som dommer i Strasbourg vil gå med til klager på koronareglene i Europa