Kjetil A. Ostling, 2. nestleder iFO

Det er sterke globale økonomiske interesser som står bak den politiske og ideologiske offensiven med inntog av bedriftsøkonomisk tankegang, anbud og konkurranseutsetting av viktige samfunnsoppgaver. Etter over 20 år med frammarsj av markedsorientert styringsideologi kan dette knapt kalles en nyhet. Likevel er det først de senere årene jeg som barnevernpedagog har sett hvilke konsekvenser denne politikken har for brukere og for FOs profesjoner. Markedsliberalistene dekker seg bak positivt ladede ord som modernisering, kvalitet og effektivitet. Virkeligheten er avdemokratisering, nedbygging av offentlig sektor og dårligere kvalitet på tjenestene. Valgfrihet for de få innskrenker valgfriheten for de mange, og sosiale forskjeller øker. Det finnes gode argumenter for å utvikle og endre velferdspolitikken, men disse overskygges av en godt planlagt retorisk propaganda. Mediedebatter om sosialpolitiske temaer preges oftest av tilsynelatende verdinøytral retorisk argumentasjon om årsak og virkning av ulike politiske løsninger. Ved politiske valg velges hvilke verdier og menneskesyn som skal råde i samfunnet. Likevel ser vi alt for sjelden at politiske partier stilles til veggs med hvilket menneskesyn som ligger til grunn for deres politikk. FOs menneskesyn kommer bl. annet til utrykk gjennom verdier som solidaritet, likeverd, trygghet for alle og reell likestilling mellom kjønnene. Våre rådende fagdisipliners skoleretninger er også uttrykk for våre profesjoners menneskesyn. Et menneskesyn som avkrever respekt og ydmykhet enten vi står overfor mennesker med utviklingshemming, rusproblematikk, kriminell atferd, psykiske problemer eller mennesker som ikke makter å gi sine barn nødvendig omsorg og trygghet - for å nevne noe. Det liberalistiske menneskesynet egenskapsforklarer og individualiserer sosial nød. Den enkelte oppfattes som sin egen lykkes smed, eller som offer for egne destruktive handlinger. Vi står alle fritt til å velge mellom godt eller ondt, og det er ikke noe dynamisk forhold mellom individ og samfunn. På denne måten kan liberalistiske politikere med åpne øyne innføre reformer og samfunnsstrukturer som systematisk brutaliserer arbeidslivet og samfunnet for øvrig, uten å miste nattesøvnen eller tynges av dårlig samvittighet. Dette menneskesynet må synliggjøres og utfordres fram mot høstens stortingsvalg. Vi må kreve en politikk som erkjenner menneskets egenverdi og likeverdighet uansett funksjonsforskjeller, etniske ulikheter eller sosiale forskjeller. Vi må løfte fram det kollektivistiske menneskesynet og slå fast at individ og samfunn er i et uløselig avhengighetsforhold. Stortingsvalget avgjøres ikke bare på tv-skjermen. I møte med venner, familie, kolleger eller politikere kan vi utfordre rendyrket markedsliberalistisk, retorisk argumentasjon. Først da avsløres om politikken vier mennesket eller markedet størst verdi. Kanskje blir det flere som likevel mister litt nattesøvn og setter mennesket høyest 12. september?