Fra foregangsland til rasert velferdsstat
Norske politikere bør tenke seg om før de gir mer gass i privatiseringen av offentlig sektor. På New Zealand betaler de nå prisen for privatiseringsiveren.
Dette var budskapet fra journalistene Nina Hanssen og Heidi Steen, som nylig kom tilbake fra en to ukers studie-og reportasjereise til det lille øyriket i Oseania. Nå formidler de sine inntrykk gjennom artikler og foredrag, og 4.april var det Internasjonalt utvalg i FO som fikk besøk av de to entusiastiske reporterne. New Zealand har mye til felles med Norge. Geografien og naturen er veldig lik, og befolkningen er omtrent nøyaktig like stor. Dessuten har landet vært gjennom en privatiseringsbølge som vi nå ser begynnelsen av i Norge. De to reporterne hadde en sterk historie å fortelle: Om et land som en gang var et foregangsland for resten av verden når det gjaldt både menneskerettigheter og velferd, men som nå er i en situasjon hvor en må prøve å redde bitene. Hvor folk er trøtte og slitne av alt som heter privatisering og omstilling.Det var under en økonomisk nedgangsperdiode på 1970-tallet at ”Det newzealandske eksperiment” startet. Regjeringene gjennom de tre neste tiårene gjennomførte en massiv privatisering av offentlig sektor: Både sykehus, skoler og jernbane ble solgt til private aktører, og drevet etter bedriftsøkonomiske prinsipper. - Ja, for det gikk faktisk så langt at til og med infrastrukturen i landet ble solgt til private aktører. Jernbanen inkludert banenett ble solgt til et amerikansk firma. Den borgerlige regjeringen var godt i gang med å forberede salg av veinettet da de tapte valget i 1999, forteller Hanssen. Fagbevegelsen ble nærmest knust i løpet av disse tre tiårene. Avtaleverket ble desentralisert, og voldgiftssystemet ble avviklet. Nå skulle den enkelte forhandle om sin egen lønn og arbeidsavtale. Dette førte til at arbeidsgiverne reduserte lønna, og overtidsbetalingen ble borte. Mange mistet til og med rettigheter som ferie og pensjon. I dag styres 70 prosent av økonomien av multikonsern i New York, Sydney og Hong Kong. Antall innbyggere under fattigdomsgrensa har økt med 35 prosent, og netto utflytting fra landet er 25.000 i året.Nå har statsminister Helen Clark og hennes Labour-regjering startet reverseringen av eksperimentet. Men det tar tid. Rundt 50 år regner en med at det vil ta å bygge opp igjen velferdsstaten. Og det koster. Nå må myndighetene kjøpe tilbake det de har solgt til markedspriser som virkelig svir på pungen. Også arbeidstakerne er i gang med gjenoppbyggingen: Mens de to norske journalistene var på besøk, feiret New Zealands LO at sykepleierforbundet har klart å få gjennopprettet kollektive tariffavtaler.Det som er skjedd på New Zealand burde få noen varselklokker til å ringe hos den norske regjeringen, mente Steen og Hanssen. – Men det spørs hvor mye Bondevik fikk med seg på de to dagene han var der før påske, avsluttet Hanssen lakonisk.
Siste nytt
Laila Robert synes det er tøft å måtte gjennom kontroll på grensa mellom Norge og Sverige på vei til og fra jobb. Nå er hun sykmeldt.
Privat
Vernepleier Laila ble syk av Sverige-pendling: – Du føler deg som en kjeltring
– Det er veldig viktig at studentene opplever dette som relevant for dem. Vi har gått grundig gjennom pensum på de ulike utdanningene for å lage oppgaver der alle har noe å bidra med, sier prosjektleder Torhild Skotheim.
Hanna Skotheim
OsloMet tar grep: Slik skal studentene bli flinkere til å jobbe med barn
Mye lest
– Som pårørende er man allerede i dag maktesløs. Hvis rusreformen vedtas, blir vi enda mer aleine, mener Merete Almås. Hun er svært bekymret for konsekvensene av rusreformen helse- og omsorgsminister Bent Høie la fram forrige uke.
Leif Martin Kirknes og Kristin Heier/Studio Design
– Som pårørende får jeg vondt i magen av å lese forslaget til rusreform
Magnus Alu Andersen (t.v.) er leder for Netcompanys norske barnevernssatsing og Lars Andreas Eidsheim er prosjektleder i DigiBarnevern sitt fagsystem. Fontene møtte dem i Netcompany sine lokaler.
Hanna Skotheim