EINAR FJELLVIK

einar.fjellvik@lomedia.no

Til sammen omkring en halv million ansatte i staten, kommunene og fylkene er omfattet av meklingsarbeidet som nå pågår på Riksmeklerens kontor i Oslo sentrum.

Ampert i staten

Den mest oversiktlige av nattens meklinger er statsoppgjøret. Her sørger tjenestetvistloven for at det er hovedorganisasjonene som har forhandlingsretten. Det gjør at riksmekler Nils Dalseide bare har fire parter å forholde seg til på arbeidstakersiden; LO, Unio, YS og Akademikerne.

Les også: Sluttspurt i offenltig sektor

Til gjengjeld er det her stemningen mellom partene har vært mest amper i de innledende rundene. Misstemningen er særlig knyttet til hvor mye av pengene som skal deles ut i de sentrale forhandlingene og hvor mye som skal fordeles etter lokale forhandlinger.

Allerede da forhandlingene ble brutt sa LO Stats Tone Rønoldtangen at hun mente å merke den politiske kloa til den nye regjeringen bak måten statens personaldirektør opptrådte på i forhandlingene:

– Det er helt tydelig at vi har fått en ny regjering. Det tilbudet vi har fått viser at regjeringen vil ha en annen lønnspolitikk, mente Rønoldtangen.

Hvis dette er en korrekt observasjon – og statens personaldirektør har klar instruks fra sin oppdragsgiver om å komme tilbake med et resultat som legger vesentlig større større vekt på lokale forhandlinger – kan det være mer enn nok til å utløse en konflikt med LO, Unio og YS.

Den fjerde hovedorganisasjonen, Akademikerne, har alltid ment at lønnsdannelsen bør skje lokalt, men på arbeidstakersiden er de alene om det synspunktet.

Komplekst kommuneoppgjør

Langt mer uoversiktlig er kommuneoppgjøret. For det første består det av to tariffområder: Oslo kommune er et eget tariffområde, mens alle de øvrige kommunene og fylkene er samlet i KS.

På arbeidstakersiden er flere titalls fagforbund involvert. Også her blir synspunktene samordnet gjennom de fire hovedorganisasjonene LO, Unio, YS og Akademikerne. Men i kommunesektoren er det åpning for at enkeltforbund kan bryte ut og kjøre sine sololøp dersom de mener at deres medlemmer ikke blir godt nok ivaretatt av fellesskapet. Bare det gjør samordningen innad i forhandlingsdelegasjonene til en krevende – og ikke minst tidkrevende – øvelse.

I tillegg har det tradisjonelt vært slik at de økonomiske rammene må komme plass gjennom statsoppgjøret før meklingene i kommunesektoren kan sluttføres.

Konstruktivt i KS-området

Det lille som har sivet ut fra meklingene tyder likevel på at det er i KS-oppgjøret partene har greid å få til den mest konstruktive dialogen. Allerede i forhandlingsfasen var det bevegelse i det betente spørsmålet om lærernes arbeidstid.

Skulle man i løpet av natta greie å komme fram til en akseptabel løsning på dette spørsmålet, er det først og fremst penger – og ikke minst fordelingen av dem – det handler om for resten.

Rammer og fordeling

Frontfaget ga en økonomisk ramme på 3,3 %.

Statsbudsjettet for i år inneholdt overføringer til kommunene der det var lagt inn en beregnet lønnsvekst på 3,5 %.

KS sitt problem er at mange kommuner med anstrengt økonomi har satt av bare 3 % til lønnsøkninger i sine budsjetter. Resten av pengene er disponert til andre gode formål.

På arbeidstakersiden har både Fagforbundet – og ganske særlig lærerne i Unio – gitt høylydt beskjed om at de i år forlanger kompensasjon for lønnsmessig etterslep i forhold til privat sektor. Høyest på banen gikk, som vanlig, Unio-leder Ander Folkestad. Før forhandlingene startet mente han man måtte se firetallet for å unngå konflikt.

Da forhandlingene ble brutt lå tilbudet fra KS på 3,1 % og kravene fra arbeidstakerne på 3,8 %.

Selv om man skulle greie å tøye den økonomiske rammen fra frontfaget noe – for eksempel til 3,5 % – gjenstår fordelingen. Helst bør det være penger nok til å gjøre lærerne noenlunde fornøyde – og deretter nok igjen til at ingen andre grupper blir så misfornøyde at de går til streik. Å finne den fordelingsnøkkelen blir antakelig mekler Reidun Walleviks store hodepine etter hvert som meklingsnatta går mot dag.