Mia Paulsen, Fontene

mia.paulsen@lomedia.no

Barnevernet består av fagpersoner som vil barnas beste. Likevel går det -- statistisk sett -- dårlig med de barna hvor barnevernet gjør de største inngrepene. Makt og klasse er viktige perspektiver hvis dette skal endres, mener Kojan. Hun holdt innledning i dag på jubileumskonferansen til Foreningen for forskning i sosialt arbeid (FORSA). Innledningen baserte hun på sitt eget doktorgradsprosjekt, hvor blant annet 707 familier var intervjuet. Også 16 barnevernsarbeidere på fire forskjellige barnevernskontor deltok som informanter.

Nedslående

Kojan spør om barnevernet reproduserer klasseforskjeller, om barnevernet faktisk gir et bedre omsorgsalternativ, og om hva kostnadene for dette er. Dette er spørsmål som ikke kan bli empirisk undersøkt av etiske grunner. Men Kojan mener at de nedslående resultatene i barnevernet må løftes fram.

Klassekamp om barndom

Både økonomiske og kulturelle forhold inngår i klassebegrepet, understreker hun. Også oppfatningen av hva som er den gode barndom er knyttet til klasserelaterte verdier og holdninger.

-- Det pågår en klassekamp om hvordan barn bør oppdras, sier Kojan.

Hun mener den kampen fører til at arbeiderklassens oppdragermetoder underkjennes.

Mange fra arbeiderklassen

I doktorarbeidet fant Kojan klare tendenser. En velkjent tendens som også Kojan fant, var at barn fra arbeiderklassen er overrepresentert i barnevernet. 70 prosent av barnevernets barn kommer fra arbeiderklasse eller ikke sysselsatte foreldre. Ofte har familiene allerede har fått hjelp av barnevernet med tiltak som barnehage, skolefritidsordning eller økonomisk støtte til fritidsaktiviteter. Det gir barnevernet mulighet for å utøve kontroll. Denne muligheten er ikke like stor vis-a-vis høystatusfamilier.

Kan "slå tilbake"

Klasseperspektivet er ikke nok forklaring på hvorfor noe blir barnevern og noe ikke blir det. Men barnevernets terskel for å gå inn i arbeiderklassefamilier er lavere enn terskelen for å gå inn i familier fra høyere klasselag. Barnevernsarbeidere som ble intervjuet bekreftet dette. De er seg bevisst at høystatusfamilier har makt og kan "slå tilbake."

I høystatusfamilier blir problemene ofte plassert hos barnet. I arbeiderklassefamilier blir foreldrene definert som problemet. Barnevernet ser på individuelle forhold, men ikke på den fattigdommen som begrenser familienes liv.

Tilsløring

Barn av høystatusfamilier som plasseres av barnevernet havner hyppigere på institusjon, mens barn fra lavstatusfamilier hyppigere blir plassert i fosterhjem. Kojan fant også at barn av høystatusfamilier hyppigere ble akuttplassert.

-- Barnevernet viderefører matkforhold i samfunnet, kanskje de til og med forsterker dem, sier Kojan.

Hun mener det skjer en tilsløring av maktforholdene mellom barnevernet og barnevernets familier.

Kojan oppfordrer barnevernsarbeidere til å tenke både strukturelt og individuelt. Pedagogikken gir et individuelt perspektiv, mens sosialt arbeid tar med de strukturelle forholdene.

Advarer mot prognoser

Forskeren advarer mot å basere seg for mye på prognosevurderinger hvor det inngår risiko- og beskyttelsesfaktorer. Kategorier som ofte brukes er enslige mødre, etniske minoriteter, dårlig økonomi og lav utdanning. Prognoser på grunnlag av disse faktorene er for enkelt, sier Bente Kojan.

Maktbevissthet

Hun mener dessuten at barnevernarbeidere må være seg bevisst den makten de har og hvordan de bruker den.

-- Barnevernsarbeidere har gode hensikter, men er ikke alltid kritiske nok på den rollen de har. Det er nødvendig at de har makt, men de må reflektere over makten, sier hun.

Kojan ønsker å fremme rommet for skjønnsmessige vurderinger i barnevernet, noe som krever mye refleksjon.

-- Det er viktig å sette undertrykking på kartet, både i utredningsmaler og prognosevurderinger. Den tause kunnskapen i sosialt arbeid må blir mer synlig, ellers vil de som er nederst ved bordet bli sittende der, sier hun.