En splittelse innad i en fagforening som FO er svært uheldig hvis en ønsker innflytelse. Inger Jacobsen påpeker i et debattinnlegg på Fontenes nettsider hvor sørgelig det er at mens vi krangler innad, kan byråkrater og politikere slippe å ta hensyn til hva sosialarbeidere mener. Ingen er tjent med at utdanningsdebatten fortsetter innad i FO, aller minst klientene i barnevernet.

Jeg er skuffet over mine sosionomkollegaer som ser det som sin viktigste oppgave å bekjempe barnevernpedagogene. Det virker som det er det dette handler om.

Er det ikke mulig å se at samfunnet har endret seg siden 1980-tallet? Den gangen var det vi sosionomene som var den yrkesgruppen som var den dominerende profesjonsgruppen i barnevernet. Den gangen så vi også ned på barnevernpedagogene og mente at de ikke var kvalifisert til å jobbe i barneverntjenesten. De kunne få lov til å være hjemmekonsulenter, men helst skulle de holde seg på institusjonene og drive miljøterapi.

Hva har skjedd de siste 25-30 årene? Barnevernpedagogene endret innholdet i sin utdanning i takt med behov i samfunnet. På 1990-tallet skjedde det store endringer i barneverntjenesten. Vi fikk flere stillinger i kommunene og kravene til faglige arbeidet ble skjerpet. Barnevernpedagogutdanningene endret sin utdanning for å møte disse kravene.

Barnevernet er blitt et viktig forskningsfelt som mange yrkesgrupper interesserer seg for. Sosionomene utgjør i dag 33 % av de ansatte i barnevernet, mens barnevernpedagogene er 46 % ifølge Statiske Sentralbyrå. Antall sosionomer i barnevernet har gått merkbart ned. Etter min mening hører de hjemme der, men helst med en videreutdanning utover bachelorutdanningen. Fordi at utdanning av barnevernpedagoger er i større grad fokusert på arbeid med utsatte barn og unge, og dermed i større grad tilpasset utfordringene i barnevernet. Sosionomene har i større grad en generalistutdanning og mye bredere felt å forholde seg til.

NOU 2009 Kompetanseutvikling i barnevernet, ga oss en grundig utredning av kompetansebehovet i barnevernet. Den viste oss også hvor ulike utdanningene rundt omkring i landet er. Det er behov for kvalitetsheving av bachelorutdanningene. Utredningen kommer med konkrete anbefalinger som vi ser fort at barnevernpedagogutdanningene har lettere for å oppfylle enn sosionomutdanningene.

Derfor – kjære sosionombrødre og søstre. Stikk fingeren i jorda. Gi barnevernpedagogen kreditt for å kunne mer om barnevernet. De kjenner feltet så godt at de ser at det er behov for mer utdanning for å kunne gjøre et kvalitativt godt arbeid og dermed øke barnevernets legitimitet.

Til slutt vil jeg minne om hva som skjer i andre utdanninger, mens vi bare er opptatt av vår egen navle. Lærerutdanningene og førskolelærerutdanningene er ut fra Kunnskapsdepartementets finanskategorier oppjustert til kategori D. Barnevernpedagog- og sosionomutdanningen er fortsatt i kategori F (laveste trinn!).

Lærerutdanningene er 4 år og det forhandles i disse tider om veiledning det første året både for nyutdannede lærere og førskolelærere. Det betyr mindre arbeidsbyrde for både den nyutdannede og den erfarne som skal veilede. Dette er en avtale mellom arbeidsgivere (KS) og fagforeningene. Begrunnelsen er å hindre at de ferske lærerne forlater yrket. Jeg har selv jobbet i barneskolen og vet at det er krevende. Derfor synes jeg det er bra at lærere får god utdanning og god oppfølging.

Etter min mening er det å jobbe i barnevernet verdens viktigste og vanskeligste yrke. Det henger ikke på greip at vi som sosialarbeidere godtar at både sosionomer og barnevernspedagoger som har verdens mest krevende yrke får samfunnets korteste og minst påkostede utdanning.

At nyutdannede barnevernsarbeidere heller ikke har krav på oppfølging eller veiledning er også oppsiktsvekkende. En billig utdanning betyr at mye av undervisningen foregår i store auditorium. Hvem tror at våre studenter kan lære seg å håndtere kompliserte barnevernssaker på den måten?

Barnevernsklientene klager ofte over skiftende saksbehandlere. Det er stor gjennomtrekk i barnevernet. Mange nyutdannete klager over alt for stor saksmengde og forlater feltet. Sosionomer og barnevernspedagoger må stå sammen for å sikre at utsatte barn og unge som er sårbare brukergrupper, får den hjelpen som de har krav på. Da nytter det ikke å krangle innbyrdes og være usynlige der vi trengs.

Helga Johannesdottir, sosionom og høgskolelektor