Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Barnevernarbeidere er blant de høyskolegruppene vi i Norge bruker minst penger på å utdanne. Statens finansieringssystem for høyskole- og universitetsutdanninger består av fem kategorier, blant annet basert på hva slags utstyr og undervisning som trengs. De mest kostbare utdanningene, som for eksempel medisinstudiet og grunnutdanning i figurteater, befinner seg i finansieringskategori A. Sivilingeniører og psykologer er plassert i kategori B. Fysioterapeuter, jordmødre, fotojournalister og tannteknikere har havnet litt under midten, i kategori D. Aller nederst, i kategori F, finner vi barnevernpedagoger og sosionomer.

At for eksempel sykepleiere er plassert i kategori E har å gjøre med at ingen ville slippe en sykepleier løs på pasienter uten at hun eller han har øvd seg på blodtrykksmåling og sprøytestikk. Altså trengs det utstyr og personell til undervisning i små grupper. Barnevernpedagoger og sosionomer, derimot, utdannes i hovedsak i store auditorier. Høyskolelektor ved barnevernpedagogutdanningen på Høyskolen i Oslo, Helga Johannesdottir, forteller at de har mange små rom som egner seg godt for rollespill og øving på de krevende situasjonene studentene en dag vil stå midt oppi. Men den slags er ikke lagt inn i budsjettet.

Unge idealistiske mennesker, i hovedsak kvinner, kommer stort sett rett fra videregående, fullfører studiene med glans og får sin første jobb i kommunalt barnevern i en alder av et par og tjue. Praksissjokk, kaller høyskolelektoren det som venter dem.

Manglende verdsetting forfølger barnevernarbeiderne fra høyskolene inn i yrkeslivet. Det er stor enighet om at de gjør en utrolig viktig jobb, både for enkelte barn og familier og for samfunnet. Deres arbeidshverdag er preget av stort arbeidspress, belastende opplevelser, vanskelige etiske dilemmaer, for noen også vold og trakassering. Likevel tjener de bare litt over 300 000 i året.

Fra 1996 til 2007 økte antall meldinger til barnevernet fra 20 800 til 34 084. Det er en økning på 64 prosent. I samme periode har antall stillinger i det kommunale barnevernet bare økt med 27 prosent. Antall henleggelser har holdt seg rimelig stabilt, noe som betyr en kraftig økning i antall barn med tiltak fra barnevernet. Alt i alt: Mye større arbeidsmengde og langt større press på den enkelte barnevernarbeider.

Barn som ikke kan bo hjemme venter mye lengre enn før på fosterhjemsplass. En del barn og unge som tidligere ville ha fått en institusjonsplass, flytter fra fosterhjem til fosterhjem og pådrar seg flere oppbrudd og tyngre problemer. Regjeringen vil ikke at barn skal bo på institusjon, og veien til institusjonsplass har allerede blitt så lang for mange at rus- og relasjonsproblemer har vokst betydelig på veien. Flere fagfolk har den siste tiden advart mot at barnevernet styres av ideologi framfor faglige vurderinger.

– Vi skal styrke barnevernet, var noe av det første barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt sa da hun ble utnevnt. Hun har lansert spennende tanker om det biologiske prinsipp og adopsjon som barneverntiltak. Dette vil hun se nærmere på og ha en gjennomgang av, som det heter på departementspråket.

Huitfeldt har selvsagt rett i at vi trenger mer kunnskap. Om årsakene til den sterke økningen i antall meldinger, om hvordan det går med barn som kommer tilbake til foreldre med rusproblemer etter rehabilitering, om samarbeidet mellom kommunale instanser, om vurderinger av barnets beste noen ganger egentlig er foreldrenes beste og en hel rekke andre store og små problemstillinger.

Men mye vet vi allerede. Alt må ikke utredes på nytt. Kunnskap om dagens barnevern må nå brukes til å styrke utdanningene, øke antall stillinger og opprettholde et differensiert tilbud til barn og unge.