Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Denne uka skal den norske ambassadøren Jon Vea få 15 eksklusive minutter med den angolske presidenten Jose Eduardo Dos Santos fra MPLA for å fortelle om norske interesser i landet.

Jeg håper at ikke den tidligere lederen for NHO i Brussel bare snakker om Statoil Hydro og norsk næringslivs investeringer i landet, men også benytter den tilmålte tiden til å snakke om en demokratisk utvikling for vanlige folk i Angola.

Angola er nemlig et rikt land med en fattig befolkning.

5-6. september i år er det valg til ny nasjonalforsamling i Angola. Det kan bli et viktig veiskille for landet som ligger mellom Sør-Afrika og Kongo som fortsatt bærer preg av 30 års borgerkrig. Kaffe- og teproduksjonen ble ødelagt under borgerkrigen som avsluttet i 2002, men det er gode ting på gang. Landet står nå ved et veiskille. Utenfor kysten pumpes det opp olje og landet har blant annet diamanter, kopper, gull og bauxitt.

En hel generasjon er utryddet og infrastrukturen er ødelagt.

Det mest iøynefallende når man ankommer landets hovedstad Luanda, er alle babyene og småungene som løper rundt. Her er det ikke mye tilgang på prevensjon og i gjennomsnitt føder kvinner her 7 barn. Angola er et av landene i verden med yngst befolkning. Halvparten er under 18 år. Samtidig er forventet levealder for kvinnene 38,9 år og for menn 36,9.

Norsk næringsliv har forlengs oppdaget Angola. Mellom 60 og 70 prosent av all høyteknologi knyttet til oljeproduksjonen og montert på havbunnen i Angola er forsket på, utviklet og produsert i Norge. Statoil og Hydro begynte sin virksomhet i Angola rundt 1993 og hadde ved utgangen av 2006 investert ca 40 milliarder kroner i oljeutvinning i Angola.

Den norske stat hadde i 2006 inntekter fra skatt og aksjeutbytte på disse selskapenes virksomhet i Angola, som var om lag like stor som den samlede norske bistand til Afrika.

Ambassadør Jon Vea vil kanskje røpe gladnyheten for presidenten at norske selskaper har planer om flere nye investeringer i Angola på kanskje så mye som 60 til 100 milliarder kroner. Men jeg håper han ikke glemmer å understreke at det er viktig å kombinere de nye og meget store norske industrinvesteringene med en god samfunnsutvikling.

Hovedutfordringen for president Santos og en ny regjering etter valget er å omsette de høye inntektene fra oljesektoren til en utvikling som bidrar til å bedre levekårene. Den sittende regjering har vedtatt valgloven, partiloven, medieloven, jordloven, petroleumsloven og fiskeriloven, men fortsatt er det store utfordringer i forhold til fordeling av ressurser. Forskjellen mellom fattig og rik enorm. Det juridiske systemet er svakt og rettssikkerheten dårlig for vanlige innbyggere.

Presidentens parti MPLA fikk 53,7 prosent oppslutning ved forrige valg mens UNITA fikk 34,10 prosent. Hittil har 8 millioner registrert seg foran valget.

Den sittende regjeringen utgått av MPLA sier selv de har brukt mye ressurser på gjenoppbygging av landet og at de har investert mye i helse, utdanning og kommunikasjon men det er vanskelig å få øye på disse investeringene.

Norsk Folkehjelp har vært i landet siden 1980 og gjør en betydelig jobb både med minerydding og demokratiutvikling. De får betydelig økonomisk støtte fra Statoil og Norad, men trenger også politisk drahjelp for at man får fart på demokratiutviklingen i Angola. Dette kan de nå få av Ambassadør Jon Vea.