– Vi burde fått krisehjelp, men vi er jo bare «barnevernsforeldre»

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Datteren vår ble tatt fra oss uten at vi forstod det. Det har overskygget hele tilværelsen, sier paret.

I slutten av april fikk de datteren tilbake etter tre års kamp. Dette er deres historie om hvordan de ble behandlet i de vondeste årene av sitt liv:

FØDSELSBEVIS: Vibeke Morrissey og Ken Joar Olsen fikk en datter 13. januar 2015. Hun ble født på Akershus universitetssykehus.

Nadia Frantsen

13. januar 2015 får Vibeke Morrissey (31) og Ken Joar Olsen (43) en datter. Den dagen ringes det inn en bekymringsmelding til barnevernet i Lørenskog om at paret er blitt foreldre. Barnevernstjenesten har dem også i radaren: Ken har vært med i motorsykkelklubben Bandidos og har sonet en fengselsdom fem år tidligere, Vibeke har vært i kontakt med psykisk helsevern i kommunen. Barnevernet mistenker at hun lever med en farlig mann.

På sykehuset koser de med babyen, stryker små fingre. De vet ingen ting om at barnevernet planlegger å overta omsorgen for barnet. De har ikke hatt hjemmebesøk eller samtaler og forstår siden ikke det som skjer. De opplever å bli etterlatt i den største livskrisen uten oppfølging. Dette til tross for at barnevernloven slår fast at foreldre skal følges opp etter en omsorgsovertakelse.

– Vi burde hatt hjelp fra et kriseteam, men vi er jo bare barnevernsforeldre, sier Ken.

En forbudt sorg

– Det er dårlig barnevernsarbeid å ikke ta vare på foreldrene, sier psykolog Ragnhild Pettersen.

Hun har vært sakkyndig eller meddommer i flere hundre barnevernssaker og mener det er unntaket at foreldre får støtte og veiledning når kommunen overtar barna. Mange sitter alene igjen, med lite nettverk.

SAKKYNDIG: Ragnhild Pettersen er psykolog og har vært sakkyndig og meddommer i flere hundre barnevernssaker. Hun ser at oppfølging av foreldre i forbindelse med omsorgsovertakelser forsømmes.

Nadia Frantsen

Samme år som Vibeke og Ken mistet jenta si, ble 1 545 barn satt under offentlig omsorg.

– Uavhengig av hva som er årsaken til en omsorgsovertakelse, må man gi krisehjelp til foreldre. Det er et moralsk ansvar, sier psykologen.

Hun sier at tap av barn gir førhøyet risiko for rus og depresjon, skyld og skam og at foreldre må få hjelp til å leve med det, og til å forstå det.

– Mange er ikke i stand til å ta vare på et barn, men jeg har til gode å se de foreldrene som ikke sørger. Men denne sorgen blir så lite anerkjent av det offentlige. Ingen kommer med blomster eller mat på døren. Det er en forbudt sorg. Man tenker vel at det er deres egen skyld, sier psykologen.

Hun ble oppnevnt som sakkyndig psykolog da Vibeke og Ken anket vedtaket om omsorgsovertakelse fra fylkesnemnda. Hun har fulgt dem tett og ble etter hvert psykologen deres, som de har betalt for selv. Behandlingen Vibeke og Ken har fått, omtaler hun som skrekkelig. Hun har blant annet skrevet kronikken Når kommunen er overgriper i Romerikets blad, om manglende oppfølging og slett arbeid.

– Holdningen jeg ofte ser er en fiendtliggjøring av foreldre, her skal man ut og berge barna. Jeg har lest avisinnlegg der barnevernspedagoger skriver om seg selv at «Jeg går i krigen for barna hver dag». Det er barna det handler om, men oppi dette glemmer man at de er del av en større helhet, sier hun.

• Familievernet: – Å ta vare på foreldre som mister omsorgen for barn har vært et forsømt område. Nå gjør vi noe med det

Fraktes til hemmelig sted

Kvelden før de skal hjem fra sykehuset, bader Vibeke og Ken babyen. Barnepleieren gir tips og skryter av at Ken stiller relevante spørsmål. Så drar han hjem. Han skal komme tilbake dagen etter for å hente mor og barn, men tidlig på morgenen overrumples de. Vibeke husker muntre stemmer: «Hei, hei, vi er fra kommunen». Inn i rommet kommer barnevernsleder, nestleder og to politibetjenter. De er sivilt kledd, men har utstyr som batong, pepperspray og samband med seg. Vibeke får et brev i hånda, og må levere fra seg mobilen så hun ikke skal kunne ringe Ken. Vibeke tenker på babyen og prøver å være rolig. Hun får valget om å bli med eller la dem ta med seg barnet. Først i bilen får hun vite hvor de skal.

KJEMPER: Ken Joar Olsen sier at han har drømt om å hente datteren, men at han aldri hadde konkrete planer om å kidnappe henne.

Nadia Frantsen

Mens hun og babyen kjøres til Borg barne- og familiesenter, avdeling Moringen, blir Ken oppringt av barnevernsleder. Beskjeden er knapp: «Jeg vil orientere deg om at vi har hentet samboeren og barnet ditt og anbefaler deg å skaffe advokat». Ken står tilbake i sjokk uten mer informasjon. Bagen med babytøy står pakket klar. Han har ingen å ringe og blir alene med alle tankene: Hvor er barnet mitt? Hvordan har Vibeke det? Har hun fått fødselsdepresjon? En eller annen fødsels-psykose? Hvorfor er hun på hemmelig sted? Hva foregår egentlig? Ingen kommer innom. Han griner.

På vei til Moringen stopper bilen med Vibeke og babyen ved et kjøpesenter. Mor og barn blir sittende i en kald bil i januar, mens damene fra barnevernet skal handle litt utstyr til dem.

– De var blide da de kom tilbake i bilen. De sa det var så koselig å shoppe til baby, sier Vibeke.

Har fått en ny datter

Vibeke føler seg tvunget til å være på familiesenteret. Til de ansatte sier hun at hun er lei seg over at far går glipp av så mye og at ingen skjønner at de har det best hjemme. De ansatte ser at Vibeke beundrer datteren, de hører at hun snakker om henne som den vakreste prinsesse. Det står i rapporten, som Fontene har lest.

– I inntakssamtalen på senteret fikk jeg masse papirer, straffeattesten til Ken, hele sulamitten, det var så surrealistisk. «Jammen, jeg forstår det ser ille ut, men tingene er egentlig sånn og sånn». Men de brydde seg ikke om hva jeg sa, jeg følte at jeg snakka til veggen, sier Vibeke.

Vanlig opphold på familiesentereret er fire måneder. Men ting er i gjære. Barnevernet vurderer at samtykket til å være på senteret ikke er frivillig. De er ikke redde for at hun skal stikke av med barnet. Likevel forbereder de et akuttvedtak om å plassere jenta i beredskapshjem. I et lydopptak fra fylkesnemnda noen måneder senere går det fram av vitneforklaringer at barneverntjenesten opererer i en etisk gråsone når de holder mor og barn mot sin vilje på familiesenteret.

– Vibeke trakk aldri noe samtykke og skrev aldri under på noe, sier Ken.

VARME FORELDRE: I dag beskrives paret som varme og sensitive foreldre. I januar i år, tre år etter at den første datteren ble født, ble de foreldre på nytt.

Nadia Frantsen

Paret bor nå i en blokkleilighet i Asker kommune. I januar i år, omtrent på dagen tre år etter at den første datteren ble født, fikk de en ny datter. Ingen er lenger bekymret for at paret ikke kan være foreldre. De lever rusfritt, uten psykiske plager eller asosial atferd. Nye barnevernspedagoger og syv sakkyndige psykologer beskriver dem som sensitive og varme foreldre. Den nyfødte jenta ligger inntil Vibeke og får pupp, og Ken steller i stand på stuebordet med hjemmebakte kjeks og kaffe.

– Nå ser jeg tydelig hva mor og barn er for hverandre. Det gjør det enda mer vondt å tenke på at den eldste jenta vår ble tatt fra moren sin, ni dager og 2831 gram, sier han og biter skjelvende lepper sammen.

Babyen blir hentet

Torsdag 22. januar 2015 blir babyen hentet på familiesenteret. Vibeke hviler i senga på hybelen, babyen sover. Hun skjønner hva som skal skje når de ansatte fra barnevernet kommer inn døra. Hun ber dem gå ut, så hun kan stelle babyen og gjøre henne klar. Det eneste hun tenker er, «herregud, hva kan jeg gjøre!»

– Jeg tok opp den sovende babyen, og hun fra barnevernet sa, nå må jeg nesten ta henne, nå må jeg ha henne, hun strakk ut armene etter barnet, forteller Vibeke.

Politibetjentene kommer inn til henne etter at barnet er båret ut. Ingen fra Moringen er hos henne. Vibeke synker ned på gulvet, hulkende. Så får hun beskjed om at hun ikke kan være der lenger, hun må komme seg hjem, og politibetjentene tilbyr seg å kjøre henne. De vil vise henne omsorg.

– Barnevernet er bekymret for at Vibeke har dårlig psykisk helse, det er derfor de har tatt barnet, og så kjører politiet henne hjem til meg, til en påstått farlig mann. En mor i krise. Det er så sykt, sier Ken.

I politibilen hjem snakker Vibeke med samboeren hele veien, i to timer. Hun synes det er som å ha 113 på øret. Han prater for å holde henne oppe, sier at de skal finne ut av det, at hun skal få en god klem.

Hjemme i leiligheten ringer telefonen. Det er en jordmor fra sykehuset. Hun skal forklare Vibeke hvordan hun kan pumpe seg tom for ikke å få brystbetennelse. Men Vibeke har lest hvor viktig det er å amme. Hun pumper seg annenhver time i tre måneder.

– I tilfelle vi skulle få barnet vårt hjem, sier Ken stille.

AVTRYKK: Frem til behandlingen i fylkesnemnda fikk paret se datteren hver fjortende dag. Dette er fotavtrykket hennes som hun lagde på et samvær.

Nadia Frantsen

Før saken kommer opp i fylkesnemnda i mai samme år, får Vibeke og Ken ha samvær med datteren en time hver fjortende dag. Og når babyen er sulten, gir Vibeke pupp. I en av samværsrapportene står det at for saksbehandler kan det se ut som mor ikke har noe annet å tilby sitt barn enn bryst.

– Det er kynisme og fornedrelse, det! Jeg trodde jeg var kynisk som torpedo. Jeg har sett tenner som dingler, knekte fingre, men det er her, mennesker i et hjelpeapparat som lukker av for følelser, det visste jeg ikke var mulig, sier Ken.

Den tomme barnevognen

Samværene det første året foregår på politistasjonen, ofte på et rom med møtebord og tavle der politiet vanligvis har brifing. Når jenta er syv måneder er psykolog Ragnhild Pettersen blitt oppnevnt som sakkyndig. Hun skal uttale seg for tingretten og er med på samvær for å observere foreldrene.

Etter et slikt samvær, kommer politibetjentene på at barnevognen deres står og opptar plass hos dem. Den har stått der etter at Vibeke ble kjørt hjem fra familiesenteret. Nå ber de paret om å ta den med seg. Ken ser ned, før han svarer stille: «Det er bare det at det er så tungt å trille en tom vogn hjem på bussen». For sakkyndig psykolog Ragnhild Pettersen blir episoden symbol på hvor respektløst vi behandler foreldre i den største krisen. Hun lurer på hva som gjør at ellers empatiske mennesker glemmer den ferdigheten. Hun kjører barnevognen hjem til dem.

STØTTE: Ragnhild Pettersen er psykolog og har vært en viktig støtte for paret.

Nadia Frantsen

– Det var jo bare en bagatell i det hele, men etterpå tenkte jeg, hva er det vi påfører foreldre av smerte? Jeg synes det var så rått. Det vitnet om at deres sorg, den hadde ingen verdi, sier hun.

Før samværene sier Pettersen at foreldrene spør hva datteren er opptatt av, hvilke sanger hun liker, men at de ikke får informasjon av barnevernet. Og ofte er ulike tilsynsførere med på samvær.

– Tre uker etter fødselen fikk de saksfremlegget fra kommunen i posten. I dette brevet fikk de beskjeden om at kommunen planla adopsjon, sier hun og rister på hodet.

At paret skulle fratas foreldreansvaret ble formulert og begrunnet slik: «Far har tilkjennegitt at han aldri vil gi seg i spørsmålet om å ha den daglige omsorgen for jenta. Stadige søksmål vil skape uro. Fratakelse av søksmålskompetanse vil hindre stadige krav om tilbakeføring av omsorgen for henne».

– Hva har vi av tilbud til sårbare foreldre? Et kriseteam, en støtteperson, en som kan orientere om vedtak?

Hun mener oppfølgingsplikten må være noe mer enn å henvise til familievernet.

– Foreldre trenger noen som kommer hjem til dem, som er aktivt oppsøkende. Det er synd at Stortinget ikke vedtok å innføre en ordning med støtteperson da endringer i barnevernloven ble behandlet i februar, sier hun.

Skal følges opp kort tid etter

– Loven sier at foreldre skal få tilbud om veiledning og oppfølging, hva bør ligge i det?

– Oppfølgingen barnevernet skal gi foreldre er ment å være todelt: Ta vare på mennesker i krise, og samtidig hjelpe dem til å akseptere situasjonen og være gode foreldre for barnet som bor et annet sted.

Hun minner om at enhver omsorgsovertakelse i utgangspunktet er midlertidig, i alle fall juridisk.

– Hvis intensjonen er å tilbakeføre barn, må målet være å jobbe godt med foreldrene slik at man får et samarbeid. Da må vi jo hjelpe dem å se hva de kan endre på, så omsorgssituasjonen kan bli god. Mange skal uansett ha samvær med barnet og trenger veiledning, sier hun.

I løpet av to år har barnevernstjenesten tre korte møter med paret. Først halvannet år etter at barnet er plassert, snakker de om veiledning og oppfølging, selv om det står i barnevernloven at dette skal skje «kort tid etter». Det er psykologen som har bedt om et slikt møte, og Ken spør hva som skal til for at barnevernet vurderer tilbakeføring av barnet. Psykologen husker at han avfeies: «Dere må komme over det og begynne å fungere normalt som en familie». Som en familie? Vi mangler jo barnet vårt, sier Ken. «Jeg kjenner mange som er en familie på bare to». Ken har tatt det opp.

– Dette kommer fra en tjeneste som påberoper seg å være ekspert på traumer og familier i krise. Dette er en krenkelse av foreldres tap, sier psykologen.

Drømte om å hente å barnet

Barneverntjenesten i Lørenskog melder henne for Psykologforeningens fagetiske råd, for å blande roller. Rådet finner ikke noe kritikkverdig.

– Det var oppfølgingen barnevernet ga oss, å ville ta fra oss den ene gode støttepersonen. Etter ett og et halvt år tilbød de seg å betale en psykolog, men da skulle det ikke være henne, sier Ken.

Han sier psykologen er en person de kan fortelle og lette på trykket til, uten å bli stigmatisert. At det er viktig at den som gir behandling kjenner fakta i saken, at det er en de har tillit til.

– Overfor barnevernet kan jeg ikke engang heve stemmen uten å være redd det blir brukt mot meg, sier han.

Datteren ble plassert på hemmelig adresse, men det tok ham ikke lang tid å finne ut hvor hun bodde.

FAMILIEBILDE: Bildet på Ipaden viser hele familien sammen en dag eldstedatteren er hjemme hos dem på samvær.

Nadia Frantsen

Han har drømt om å hente henne, men har aldri hatt konkrete planer om kidnapping.

– Jeg har vært torpedo. Det har vært mitt kriminelle liv å oppsøke folk og presse dem for penger. Selvfølgelig klarte jeg å finne ut hvor datteren min bor. Men jeg ønsker ikke å tilby henne et liv på flukt i et annet land, sier han.

Hjelp fra psykologen har dempet fortvilelsen. Han har møtt forståelse for de negative følelsene sine.

– Det å ivareta foreldre og forstå deres sorg og traumer kan forebygge hets og trusler mot barnevernsansatte, understreker psykologen.

Ny behandling i fylkesnemnda

I de første månedene etter at barnevernet overtok omsorgen for datteren, lever paret i desperasjon. Ken tar det ut på internett. Han henger ut barnevernleder med kone og barn og dømmes for trusler. Samarbeidet er svært vanskelig, og våren 2017 blir saken overført til Skedsmo kommune.

– De to kommunene er som natt og dag, sier Vibeke.

Skedsmo kommune går inn for at paret skal få barnet tilbake og argumenterer for dette når saken er oppe i Fylkesnemnda i Oslo og Akershus i januar i år. Vibeke har født seks dager tidligere og sitter med en nyfødt baby. Hun forklarer seg og hører på forhandlingene. Hun orker bare være der en dag.

– Der sitter det en gråtende fostermor. Det blir sagt at hun har sånn ektefølt kjærlighet til barnet vårt. Jeg klarte ikke være der, sier Vibeke.

MINNER: Vibeke har spart på alt datteren har laget og har gjemt tingene hennes i en egen boks.

Nadia Frantsen

Men Ken er der alle tre dagene. Når fostermoren skal forklare seg, opplever han at nemnda uttrykker medfølelse, de sier at de skjønner at dette er emosjonelt og tøft for henne og spør om hun trenger pause.

– Vi måtte bare forklare oss. Vi opplevde ikke at det ble tatt samme hensyn til oss, sier Ken.

16. februar i år kom vedtaket i fylkesnemnda: Fosterhjemsplassering er til det beste for jenta. En tilbakeføring vil føre til en emosjonell krise for treåringen og hun vil kunne utvikle relasjonstraumer. Nemnda mener samvær vil sikre kontakt med biologiske foreldre og lillesøster.

Paret anket til tingretten.

– Har dere fått hjelp til å forstå hvorfor dere mistet omsorgen for datteren deres?

– Nei. Og det forstår vi fremdeles ikke. Fortida vår ble brukt mot oss uten grundige undersøkelser.

– Har dere vært redde for å miste det nye barnet også?

– Ja, jeg har tenkt på det, men er blitt trygg på at det ikke skjer denne gangen. Vi har fått et bra samarbeid med Skedsmo kommune. Syv psykologer har gått god for oss, vi har fått gode skussmål etter å ha gjennomført foreldreveiledningskurs, sier Vibeke.

Støv på lekene

Ken bysser babyen, nusser henne på pannen og kaller henne lille prinsesse. Navnet hennes foreslo storesøster, da hun fikk kjenne på magen til Vibeke på samvær. Ettersom saken om tilbakeføring av eldstejenta er anket til tingretten, er det hyppige samvær frem til endelig avgjørelse der. Vibeke og Ken får ha jenta si på besøk hjemme, og fostermoren leverer og henter henne hos dem.

LEKEKROK: I parets leilighet har treåringen sin egen lekekrok.

Nadia Frantsen

– Når hun kommer inn døra, hilser hun på lillesøster og så går hun bort til lekene sine. Vi gjør det beste vi kan for ikke å være for mye på henne, men vi har de to timene, til å få tillit og en relasjon, sier Ken.

Han viser frem bilder av henne på Ipaden, pludrer med babyen og sier de nydelige døtrene er bevis på at minus, minus blir pluss som i matematikken.

– Vi overlever på humor, ironi og sarkasme. Vi må holde ut. Vi kan ikke gi opp datteren vår. Det vil jeg hun skal vite når hun blir eldre, sier Vibeke.

I en glasshylle i stua ligger smykker og hilsener som de fikk da hun ble født. Hun har sin egen krok med leker hos dem, spilledåse, en rosa trillekoffert, tegnesaker og bøker. På en boks formet som et rødt hjerte er det støv. Ken skjelver i munnvikene, presser gråten tilbake.

– Jeg burde tørke støv. Men det gjør vondt å ta på tingene hennes, sier han.

anne@lomedia.no

Nedre Romerke tingrett opphevet vedtaket fra fylkesnemnda 19. mars, og i slutten av april flyttet jenta hjem til dem etter opptrapping av samvær.

Kilder: Akershus universistetssykehus, logg. Borg barne- og familiesenter, oppsummering av oppholdet. Politiet i Lørenskog, notat om transport hjem fra familiesenter. Bufetat, møtereferat om avklaringsmøte. Lydopptak fra Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, Oslo og Akershus, lydopptak fra møte hos barneverntjenesten, vedtak fra Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, Oslo og Akershus. Uttalese fra Lørenskog kommune, Forebyggende psykisk helsetjeneste om parets deltakelse i foreldreveiledningskurs.

• SOS-barneby i Bergen må avvikle: – Det er forferdelig trist at barnebyen legges ned. For meg betydde det alt å få bo der

Lørenskog barnevern avslår å uttale seg

Lørenskog barnevern har avslått å uttale seg, selv om paret ønsket å løse dem fra taushetsplikten. Leder Arnfinn Heimstad viser til at saken er overført til en ny kommune. Akershus universitetssykehus bekrefter opplysninger i artikkelen. Fontene har gått gjennom opplysninger i artikkelen med politiet i Lørenskog og har vært i kontakt med Borg barne- og familiesenter. Enhetsleder Marit Sahlin sier det kan oppleves dramatisk når barn blir akuttplassert. Hun ønsker imidlertid ikke å kommentere enkeltsaker og gi opplysninger utover det som er kjent gjennom rapporten fra oppholdet. På generelt grunnlag sier hun at de ansatte på familieavdelingen stiller seg til disposisjon og er tilgjengelig for samtale når foreldre ønsker det, og at psykologer ved senteret kan gi støttesamtaler når foreldre har det vanskelig.

– Familieavdelingen har ikke oppfølgingsansvar i sakene etter at familien er skrevet ut, men stiller seg positiv til å samtale med foreldre i etterkant av oppholdet om hvordan de har opplevd å være på familieavdelingen. Jeg beklager hvis en kvinne har opplevd at hun ikke har blitt ivaretatt hos oss, sier Sahlin.